Mikan og sørvis
Har du noen gang opplevet at du, etter å ha kjøpt en 10-kilos kasse med klementiner, har kommet hjem å finne halvparten av dem (eller deromkring) råtne eller i ferd med å bli dårlige?
Eller at klementinene som ser så gode ut faktisk ikke smaker som de ser ut? Fulle av steiner, mjuke og vassne, eller direkte sær smak?
Har du noen gang opplevet at du, etter å ha kjøpt en 10-kilos kasse med klementiner, har kommet hjem å finne halvparten av dem (eller deromkring) råtne eller i ferd med å bli dårlige?
Eller at klementinene som ser så gode ut faktisk ikke smaker som de ser ut? Fulle av steiner, mjuke og vassne, eller direkte sær smak?

Ta en tur til Japan.
Vi var innom det lokale supermarkedet for å hande mat til middagen, og siden jeg har blitt noe ”sær” i matveien (med andre ord, ikke spiser spesielt mye søtt lenger, annet enn det uten sukker og dets derivater) fant mine svigerforeldre ut at vi skulle kjøpe inn en kasse med mikan (japanske mandariner eller klementiner).
Så, jeg plukket ned en tikilos eske med mikan, og satte den på trillevognen på vei til kassen. Det var kjøpt inn ikke bare mat, men også drikke, og vognene var rimelig fulle av snadder av alle sorter. Min svigerinne og hennes ektemann (vi skal i bryllup sånn medio januar 007) var også ventet på besøk til denne spisefesten (og hvilken dag i Ayabe er ikke spisefest av et eller annet slag?), så mikan kom godt med.
Uansett, for at det hele skulle gå noe raskere gikk otōsan (svigerfar) til en kasse, og svigermor til en annen kasse. Otōsan hadde ansvaret for mikan'en. Jeg fulgte ikke så veldig nøye med, men la merke til at kassadama tok kassen med mikan og forsvant tilbake til stedet vi fant den. Javel, tenkte jeg. Kanskje vi må kjøpe mikan fra een egen disk eller noe sånt. Men nei. Svaret var enkelt. Og det er noe av dette som er fascinerende med Japan, og dets syn på kunder og sørvis (i motsetning til endel norske butikker jeg ikke skal nevne for å unngå at de blir for røde i sine heller late, kundefjerne ansikter). Du skjønner (og dette har jeg sagt før og kommer sikkert til å si det igjen) begrepet kundesørvis har faktisk en betydning her borte. Her er det kunden som faktisk holder butikkene i live, ikke et ønske om at det ikke skal være for mange av disse ufordragelige kravstore kundene.
Hva denne utskeielsen i ord har med mikan å gjøre?
Ikke annet enn at det er SØRVIS. Jepp. Sørvis. De tok kassen til en sjekkedisk (i mangel av bedre ord) for å sjekke at ingen av de små oransje fruktene var råtne eller i ferd med å bli dårlige. Jeg synes jeg ser den lokale Rimien (eller Rema1000 eller Kiwi eller hva de nå enn heter, alle disse ”billigkjedene&rdquoWinking eller andre supermakreder gjør det samme i Norge. Har du opplevd det? Har du i det heletatt hørt om at det har skjedd? At de faktisk sjekker at det som er i kassa er brukanes og ikke er i ferd med å bli dårlig?
Ikke jeg heller. Og det er det som gjør at Japan er et mekka for kunden. Sørvis. Stolthetet butikken utviser av den enkle grunn at kundenes tilfredsstillelse er det som gjør at de kommer tilbake.
Selvsagt, og dette har jeg også sagt før, antallet som arbeider i butikkene er betraktelig større en den kvisete guttungen og den kryssøyde butikkeieren som såvidt gidder å kikke opp fra kassen når du spør om hjelp. Lønningene er noe lavere enn i Norge, og dermed kan de også ansette flere mennesker, men alle de som jobber har en stolthet i øynene, en holdning som sier at de faktisk er proffesjonelle og ikke bare der for å tjene noen kroner til det nye dataspillet.
For all del, det er helt sikkert noen av dem også, men miljøet i butikkene er slik at dersom man ikke har en viss proffesjonalitet til kundene vil det ikke vare lenge før man er på huet og ræva ut døra uten mulighet for å komme tilbake igjen. Antar jeg. Og slik burde det være også i Norge. Det å jobbe i et supermarked burde være en positiv affære - det er tross alt kunder og penger det er snakk om, og dersom penger er gud (som det er for det fleste kjøpmenn) burde man sørge for at kundene faktisk er fornøyde og kommer tilbake med et smil om munnen, og ikke bare fordi de er ”billige”. Selv om antallet butikker ikke er så stort at konkurransen holder kjøpmannen våken om natten er det desto viktigere at den personlige sørvisen forblir α og Ω.
|