mai 2006
Dell 2407

After waiting for over a month, the bell finally tolled, and a guy was out in the hallway, holding a cardboard box labeled with Dell. Ah, I thought, excellent. Been waiting for this. Been checking the mail daily for any clues on when it was going to be delivered. I have to say it’s not the best customer service, not letting him (or her) know approximately when the stuff ordered (and pay for) will arrive.

So I stamped the papers, and brought the box inside.

After waiting for over a month, the bell finally tolled, and a guy was out in the hallway, holding a cardboard box labeled with Dell. Ah, I thought, excellent. Been waiting for this. Been checking the mail daily for any clues on when it was going to be delivered. I have to say it’s not the best customer service, not letting him (or her) know approximately when the stuff ordered (and pay for) will arrive.

So I stamped the papers, and brought the box inside.

Hmmm, I thought, quite light. Compared to my 23“ Apple back home in Norway, this is a lightweight. So I put the box down, did a little dance, and started unpacking.

Stand (VESA compliant): Check.

Cables: Check.

CD-ROM for the Windozers: Check.

Monitor: Yes.

Was it easy to assemble? Hell, yes. Almost ingeniously simple.

Is it big? Sure. Together with the iMac I have 44” of screen.

So, how does this monitor fare?

Hard to say. Had it for 6 hours. So far it is ok. Had to calibrate the heck out of it for it to resemble the iMac’s 20“ screen, and I’m still not happy with it. It has a green tint that’s annoying, and it don’t seem to be even. Slightly greener in the upper right half than the rest of the display, but let’s see in a couple of days if it changes. The iMac seems a bit bluer in comparison, but at least it is evenly colored.

I have to say the colours on the Apple display is better. The Dell is quite a bit brighter, more contrast and maybe slightly faster. And it is ¥50000 ($440) cheaper. But, then again, you usually get what you pay for. As a friend of me use to say: if you pay peanuts, you get monkeys.

As any PC-thingy this monitor has more ports and gadget openings than you can throw a stick at. Built in memory-card readers, USB ports, S-Video, Composite, Component, VGA, DVI-D (and most likely more). It can tilt, rotate (landscape/portrait), lift and lower. It don’t have any firewire ports, but what can you expect from a PC manufacturer?

The design is ok. Far from Apple-stylish, but it complements the iMac (black and white).

It gives of quite a lot of heat, almost as much as the iMac, so those two together takes care of heating the living-room.

The size of the monitor is, of course, great. 1920*1200 is enough to display 1080i (and more), and is a good companion to Final Cut Pro, Soundtrack Pro, Electric Image, and the other apps I’m using in my daily life.

And running Parallels Workstation in full screen mode is great. Two OS’es at the same time, one on each monitor. OS X on one and Linux (or Windows when I feel the S&M-urge come) on the other.

And, since I have 256 megs of video memory, it drives what I need well enough.

Till next time…

|
Katter og bikkjer kan ikke engang begynne å beskrive det
Mai, du skjønne, du milde.
Ha! Jeg skal gi det skjønn og mild. Det begynte bra. Ingen tvil. Sol, varmt. Behagelig. Bortsett fra turistene selvsagt. Enten de nå var bleke i huden (etter en lang vinter gjemt dypt under snøens lune varme) eller av den mer gyldne sorten født og oppvokst på denne øya. Felles for dem alle er at de svetter rundt, tungt lastet med plast, metall og glass...
Mai, du skjønne, du milde.
Ha! Jeg skal gi det skjønn og mild. Det begynte bra. Ingen tvil. Sol, varmt. Behagelig. Bortsett fra turistene selvsagt. Enten de nå var bleke i huden (etter en lang vinter gjemt dypt under snøens lune varme) eller av den mer gyldne sorten født og oppvokst på denne øya. Felles for dem alle er at de svetter rundt, tungt lastet med plast, metall og glass de til stadighet løfter opp i øyehøyde for å forevige verdenen de lever i. Selvsagt, de innfødte løfter vel så ofte opp mobilen for å ta bilder (høyt og tydelig oftere enn stille og fredelig) som de kan sende til venner og bekjente.
En ting som slår meg stadig vekk er hvor langt frampå den eldre garde er når det gjelder kamerautstyr. Feite linser og tunge kameraer. Den eldre garde her borte er heller krumbøyd, og det kan ha noe med tyngden på kamerautstyret å gjøre. Eller? Under Aoi-festivalen (15. mai) stod jeg for å filme prosessjonen på rundt 500 mennesker. Tok noen timer, men det er en helt annen historie. Jeg var omgitt av mennesker (hvor er du ikke det i Kyoto?) med en ratio på vel 9:1 med øyboere vs. utlendinger. Rundt meg var det linser på lengde med underarmen min, festet til siste modell Canon eller Nikon digital SLR (en og annen Minolta og Pentax slang rundt der også, men disse var klart i mindretall) som igjen var klistret til små, gråhårede (eller i det minste gråsprengte) menn og kvinner, de fleste merket etter et langt liv i arbeid som nå, i sin alderdoms blomst, siktet inn og skjøt med den største fornøyelse. Det surret og det klikket. Det suste og det knurret. Monopod’er så langt øyet kunne se, millioner på millioner av Yen langs grusvegen fra her og opp til palasset. Herlig!

Men det var den 15. mai. Hva er utenfor vinduet nå? Hmmm. Akkurat nå er det, tro det eller ei, sol! Hva pokker. Noe må være galt. De sa da vitterlig 80% regn på formiddagen? På den andre side, skyene som seiler forbi er mørke, dystre og regntunge. Vinden rister i trærne, det klaprer i døra ut til verandaen og luften lukter regn.
Noe er galt i keiserens land om en skal ta statistikken i betraktning. Tyfonen pleier ikke å begynne før i slutten av mai/begnnelsen av juni. Men nå er det midt i mai (+/- en uke) og vi er omgitt av fukt og uvær. Hvor skal dette ende?
Gårsdagen var en virgelig fuktig affære. Det var ikke så værst da jeg dro på trening. Lett tapping på paraplyen, ellers vindstille og varmt. To timer senere, på vei hjem, var det opphold da jeg kom ut av treningsstudioet. Men, hvor lenge osv... før jeg kjente en dråpe mot pannen. Og, ganske riktig. Opp med paraplyen, ladies og gentlemen, here it comes! Kyoto var med ett blitt et riktig kasa plaza (hvor かさ (kasa) betyr paraply på japansk. Så nå lærte du noe i dag ogsåWinking. Ikke hadde mine føtter brakt meg mer enn et par hundre meter nærmere heimen før himmelens sluser åpnet seg. O, hildrande du kor det høljet ned. Hele verdens samlede speed-metall trommisser hadde bestemt seg for en jam-session på paraplyen min. Vann kom både ovenfra og ned og nedenfra og opp. Den kom fra øst, den kom fra vest. Og om den kom fra syd var jeg forskånet fra den (gata går i øst-vestlig retning) men det slang en og annen dråpe fra nord også. Stakkarer uten paraply var mer som våte kjøtere enn mennesker - ville i øynene og stivt blikk. Paraplyene blomstret som hestehov i april, og bakkens ujevnheter ble vist fram for verden. Det surklet og det plasket. Det svusjet i biler, det whooshet i busser. En riktig trivelig tur.
Natten var ikke stort bedre, med en morgen så regntung og grå at det var et under at taket fortsatt var helt.

Men morgendagen, dere. Sol, sol og atter sol. Nevnte jeg sol? Ah, kom søndag i mai du skjønne, varme folksomme. Fram med kameraet igjen, ut på tur, en severdighet venter.

Til nese gang.
|
Og gatene er laget av gull og grønne skoger
Følgende scenario på en fredag morgen: Gardinene er trukket for, og skaper et behagelig mørke. Dagen er en summing gjennom det eneste som skiller deg fra de små blodsugerene utenfor. Søvntung opplevelse av virkeligheten gjør det vanskelig å si om det regner eller er opphold. Varmen i natt var ikke like ille som forrige natt og natten før det igjen. Dette er bare en forsmak på det vi har i vente senere på sommeren...
Følgende scenario på en fredag morgen: Gardinene er trukket for, og skaper et behagelig mørke. Dagen er en summing gjennom det eneste som skiller deg fra de små blodsugerene utenfor. Søvntung opplevelse av virkeligheten gjør det vanskelig å si om det regner eller er opphold. Varmen i natt var ikke like ille som forrige natt og natten før det igjen. Dette er bare en forsmak på det vi har i vente senere på sommeren.

Den bedre halvdel er allerede oppe (for å få med seg dagens episode av morgenserien på NHK) og jeg ligger og nyter søvnens etterspill på baksiden av øyelokkene. Mon hva dagen i dag vil bringe?
Med ett ropes det utenfor. Aiiiooooooooo, aiiiiiooooooooooo. Taktfast. Så en stemme til, mørkere og mer erfaren kan det høres ut som.

Jeg spretter ut av senga, søvndrukken og trangøyd. Hva pokker er det som skjer? Snubler i halvmørket på vei til stua, hvor Shino er i ferd med å lage frokost. Hun ser på meg, og trekker på skuldrene når jeg spør.
Jeg tenker som så at som en alien har jeg en viss rett til å være nysgjerrig, så jeg trekker på meg en t-skjorte og en bukse og trekker gardinene fra. Lyset hugger i øynene og jeg skyver skyvedøren til side før jeg stiger ut i den virkelige verden i halvblinde.
Det ropes jevnt og trutt, og jeg lener meg over rekkverket og ser ned.
Under meg en gående stråhatt av den tradisjonelle, koniske typen (den typen som skriker japaner lang vei) med et par skuldre i blått til. Sandalkledde føtter kommer og går, og noe som ser ut som svart klede i hendene på det som bare kan være en munk.
Og ganske riktig. En dør åpnes, og en eldre dame kommer ut, bukkende. Munken stopper opp, og bukker dypt mens han holder fram kledet. Hva hun legger i ser jeg ikke, men antar det er mynter. Det bukkes, det er nesten som et rituale, før han går videre. Stemme nr. to lyder fra lenger opp i gaten, men jeg kan ikke se ham. Er det en mystiker eller noe? Men nei, han kommer ut av en tarm av en sidegate jeg ikke engang visste det bodde noen i. Når jeg tenker etter trenger det forsåvidt ikke bo noen der for ham å ha et ærend der inne...
Det kommer en eldre herremann gående. Om han aner fred og ingen fare før trangen til å dele med seg sin rikdom er ikke godt og si, men han er raskt framme med mynt til den religiøse representanten.
Jeg må smile. Stemmene bærer godt i trange gater, og de to er snart på vei videre. Jeg skyver igjen myggskyddsdøra, og tasser inn på stua - det er frokotsttid.

Itadakimas og sayonara - til neste gang.
|
V for Vendetta

The Wacovsky brothers are at it again. Sort of.

They have written the screenplay for this film, but left the directing to another guy.

The Wacovsky brothers are at it again. Sort of.

They have written the screenplay for this film, but left the directing to another guy.

Good or bad?

Well. After seing the trailer I thought: this has to be the stupidest film ever. Man, the mask
V is wearing is plain lame. And the effects… I seem to remember a film called The Matrix in the beginning of this century? The first one had serious wow-factor. Too bad they screwed up the rest of them. So, in that context, the name Wacovsky didn’t seem to promising.

After actually watching the film I have to say it was not too bad. Not too bad at all. V, albeit shallow, was tormented, powerfull and revengefull.

The antagonist was… not very strong. It might be difficult to put an entire goverment up as an antagonist, but in this film, even though the goverments faces was bad, it seemed a bit to much. The baddest guy was just an old
geezer, his henchmen worse (and younger), but still not bad enough.

Then again, look at USA at present. Or at North-Korea.

The hero was cute, and sweet, (even when her hair was cut short), but
Natalie Portman is not a great actress. Leages better than in Star Wars, but not Academy Award quality. At least not yet. Stephen Rea as Inspector Finch was one of the best of the lot.

How was the action? After all, it was an Wacovsky-film (directed by
James McTeigue). Fairly laid back I would say. Ok, not exeptional. Too much wires (but what else is new these days) and some nice scenes, but it’s not Matrix, nor is it a kung-fu film.

The funniest thing about the film is the political message. And, if you stretch the imagination a bit, it is believable. USA will, sooner or later (sooner most likely) crumble like a dry piece of bread underfoot. Britain will most likely not take over, but, hey, who would have thought that the pilgrims, criminals and irish moving to the new world would be the greatest superpower on the planet?

Should you see it? Sure. Why not. If you have a couple of hours to kill, its not the worst film you could choose. Its an american film. Slick. Nice. But I guess there are other films just as good out there. Not to mention books you can read.

Stars: 7 out of 10

Link:
IMDB

|
Skaperens fargepalett
Så sitter jeg ved elvens bredd og nyter roen som, selv om elven renner gjennom en millionby, naturlig oppstår i det øyeblikket vann i større mengder beveger på seg. Selv om elven er regulert og breddene er steinbekledde, avsatsene bygget opp til trappetrinn og undervanniske labyrinter kontrollerer vannmassenes villskap, er det som et pust å sitte ned og bare la elven sive forbi. Hegrer vandrer langs bredden på små øyer, hodet nedover, øynene stivt festet mot vannet i jakt på neste måltid. Ender av både kjente og ukjente raser dupper i overflaten før de stikker hodet i vannet, gompen i været og dukker ned til sitt andre element. Småfuglene kvitrer, kjekler og kjekker seg både i trærne og i luften. Over meg svever våker at et eller annet slag, brune rovfugler med nebb skapt for å rive og slite i kjøtt. De er kanskje et dusin, kanskje halvannet. Noen slår seg ned på øyene for å spise, andre skyter mot bakken for å snappe til seg en matbit.

Så sitter jeg ved elvens bredd og nyter roen som, selv om elven renner gjennom en millionby, naturlig oppstår i det øyeblikket vann i større mengder beveger på seg. Selv om elven er regulert og breddene er steinbekledde, avsatsene bygget opp til trappetrinn og undervanniske labyrinter kontrollerer vannmassenes villskap, er det som et pust å sitte ned og bare la elven sive forbi. Hegrer vandrer langs bredden på små øyer, hodet nedover, øynene stivt festet mot vannet i jakt på neste måltid. Ender av både kjente og ukjente raser dupper i overflaten før de stikker hodet i vannet, gompen i været og dukker ned til sitt andre element. Småfuglene kvitrer, kjekler og kjekker seg både i trærne og i luften. Over meg svever våker at et eller annet slag, brune rovfugler med nebb skapt for å rive og slite i kjøtt. De er kanskje et dusin, kanskje halvannet. Noen slår seg ned på øyene for å spise, andre skyter mot bakken for å snappe til seg en matbit.
Langs bulevardene som flanker bredden er det plantet både trær og blomster, og her har skaperen plukket fram samtlige spann med grønnfarger. En fantastisk variasjon, fra nesten selvlysende lysegrønt til så mørkt at den nesten kan bli tatt for svart. Han har tatt med seg et par spann med gult også, og klattet litt her og litt der til det totale resultatet er en balsamliknende hinne som siver dypt inn i sjelen og legger seg som honning. Over alt dette er en blå himmel, lett lysnet med en patina av hvitt, og en kan undre seg over om livet kan bli stort bedre.
Med ett hører jeg en hysterisk kvinnestemme og en mannestemme som, selv om jeg ikke aner hva han sier, banner og forbanner de brune fuglene. Jeg ser mot dem, og kvinnen (eller skal jeg si jenta) står og skriker, mens mannen/gutten holder på maten han var i ferd med å sette til livs. Ser ut som et kyllinglår eller noe i den duren. Over ham skyter flere av rovfuglene, og jeg kan ikke annet enn le. Her har de (sansynligvis) kastet mat til fuglene mens de selv spiste. Men mye vil ha mer, og disse fuglene er like skvetne som en bydue på Karl Johan. De fant vel så ut, etter en diskusjon seg imellom, at menneskene var for gjerrige med maten, og at maten var lett tilgjengelig. Det var bare å dukke ned å hente den. Og det var sikkert det de gjorde. Men om man aner fred og ingen fare, sitter og nyter sin mat i sammen med sin kjære, kan det kanskje virke noe traumatiserende når en villfugl kommer skytende og prøver å stjele maten ut av hånden din. Tross alt, duer er søte og harmløse, våker er konstruert for villmarken. Og jeg har en mistanke om at de fleste unge mennesker i Kyoto (med fare for å generalisere) har liten erfaring med den virkelige verden, hvor dyr er dyr og mennesker intrengere.
Jeg trekker pusten dypt, kjenner etter om det er noen bylukt her eller om også den har blitt vasket vekk av vannet som siver forbi. Et hint av blomster, kanskje en anelse av varme, ellers ingenting man kan sette navn på. Eksos er det ikke, ei heller lukt av oppvarmet, råtnende elvebredd. Det lukter, i mangel av bedre ord, sommer som kommer, og vår som går. Vinteren er om hjørnet et eller annet sted, men til den tid skal våren nytes.
Ha en fin dag!

|
Underworld Evolution

Underworld Evolution
The second installment of this series, and it gets better and better. Atleast according to me spouse.
Me, I find it a bit… boring is not the right word, because it’s not. It’s very entertaining. But I guess you could say the characters don’t move me properly. Somehow I don’t really care about the characters. Yes, I would like the heroine (
Kate Beckinsale) to survive. Yes, the bad guy (Tony Curran) really should die. And I guess the hero (Scott Speedman) is lucky to lay his hands on Beckinsale. She is hot!
But, so what? It’s slick. Some cool CGI. Some creases in the bad guy’s foam vampire-suit. Lenses that looks plain weird.
So what? I left the theatre with a mixed emotion. Some cool, some stupid, some crappy. But, hey. It’s an american horror-action. It seems like they don’t know how to make any better.
Should you see it? Shure. If you like a good vampire flick with a hot babe in a tight suit.
If you want a deep and life-changing experience? I don’t think so.
Stars: 6 out of 10

|