jun 2006
Scooter nation
Japan er en nasjon av scooter, moped og motosykkelkjørere. “Alle” kjører motoriserte tohjulinger. Gamle som unge, feite som tynne, menn som kvinner. Scooterene kommer i alle størrelser, 50 kubikk opp til 400 kubikk (og større, antar jeg, men det er ikke så godt å si). De skyter rundt bilene som ville prosjektiler, og bekrefter bare sin nytte når bilene stamper i kø, ansiktene som sitter bak rattene er tydelig irriterte,
Japan er en nasjon av scooter, moped og motosykkelkjørere. “Alle” kjører motoriserte tohjulinger. Gamle som unge, feite som tynne, menn som kvinner. Scooterene kommer i alle størrelser, 50 kubikk opp til 400 kubikk (og større, antar jeg, men det er ikke så godt å si). De skyter rundt bilene som ville prosjektiler, og bekrefter bare sin nytte når bilene stamper i kø, ansiktene som sitter bak rattene er tydelig irriterte, og lyden av en automatgira to (og fire)-takter kommer bakfra, opp på siden, og forbi. De er overlegent effektive, og en kan undre på hvorfor ikke flere bruker dem. De hadde slupppet å sitte i kø til krampa tok dem.
Postmenn bruker scooter (eller mopeder) med store, røde plastkasser bakpå. Kvinner bruker scooter, gjerne glødene gule eller hvite. Unge menn med sigaretten dinglende i kjeften på Akira-inspirerte doninger brummer forbi. Yngre menn bruker scooter - hjemen dinglende etter stroppen om halsen, eller stroppen flagrer i vinden mens de fiser forbi. Effektivt kan en vel ikke si sikkerheten er, men de har da i det minste hjelm på hodet - når de ikke trenger den.
Om de ikke bruker scooer, bruker de bråkete endunkere med rimelig bra kubikk-strørrelse. Det er ganske interessant - små mennesker på store sykler. Det er nesten som å se dem ri til hest gjennom trafikken, godt skodd på tjukke dekk, med brede styrer og masssssse lyd. Og kjører de ikke endunkere, kjører de monkey-bikes; ørsmå sykler med ørsmå dekk. Det er så de ser noe underlige ut, der de skrever med rompa bare cm over asfalten og knærne oppunder haka, og hviner seg fram i trafikken.
Så er det de tre-hjulede. Små trikes med en ørliten differensial mellom bakhjulene, og bakhjulene er henglset i langsgående retning, så de kan legge seg i svingene uten at hjulene faktisk mister bakkekontakten. De fleste som fiser rundt på disse syklene er bud av en eller annen art. Pizza-budene bruker dem mye, så også andre leverandører av mindre produkter.
Også håndtverkere bruker scooter eller mopeder (eller tre-hjulinger). De har verktøykassa hengende på en fjærende anordning bak på sykkelen, med et bagasjebrett under, slik at verktøykassa fjærer, men ikke roterer. Ganske fikst i grunn.
Så er det alle de andre motoriserte syklene. I forhold til Norge er det lite tunge sykler, i allefall i Kyoto. Noen ‘riskokere’ er det her. Antall Harleyer kan telles på et par hender (igjen, som jeg har sett kjøre i gatene), men de låter nok til at det gjaller i byen. Antallet Harley-kloner derimot, de er det mange av. Honda Shadow eller Suzuki Intruder, eller Kawasaki hva-de-nå-heter, eller andre modeller vi ikke finner andre steder enn i Japan.
|
Mon hva de har fore, de som haster avgårde.
Et hjørnebord på en kafé med verden sivende forbi som en elv omgitt av menneskeskapte bredder.
Mon hva de har fore, de som haster avgårde.
Mon hvor de skal, mon hvor de kommer fra. Hvem er de? Hva har de opplevd i dag? Ble dagen slik de forestilte seg den? Håper møtet til han med den mørke dressen og burgunderstripet slips gikk bra. Han har i allefall et svakt smil om munnen.
Et hjørnebord på en kafé med verden sivende forbi som en elv omgitt av menneskeskapte bredder.
Mon hva de har fore, de som haster avgårde.
Mon hvor de skal, mon hvor de kommer fra. Hvem er de? Hva har de opplevd i dag? Ble dagen slik de forestilte seg den? Håper møtet til han med den mørke dressen og burgunderstripet slips gikk bra. Han har i allefall et svakt smil om munnen.
Men den kvinnen ser ikke ut som om hun helt fikk det til i dag. Ansiktet er blekt, og øynene rettet mot bakken. Dressen sitter godt på henne, ingen tvil. Og ansiktet er det ikke noe i veien med, langt derifra. Men øynene, der de som en fugl titter opp og frem før de igjen søker noe på bakken, ser triste og oppgitte ut.
En mor kommer ut fra bokhandelen leiende på en jente. Jenta kan være to, kanskje tre år. Ansiktet er som en sol. Øynene kan ikke bli store nok til å ta inn verden rund henne. De krysser fortauet, til en sykkel med et barnesete festet på styret. Jentungen rekker armene opp, og moren løfter henne høyt opp i luften. Jentungen ler. Det er som om latteren renner fra munnen hennes, før hun retter ut beina, klar for å bli satt ned i setet.
Foran på setet er det to håndtak, det ser ut som en parodi på et sykkelstyre, tydelig tilpasset små barnehender, og jentungen griper dem og holder fast mens hun vrir på seg for å se moren stige til tråkkehesten etter å ha låst opp sykkelen. Moren gir støtten et lite dytt med tuppen på skoen, og støtten vipper opp da hun setter seg på setet og skyver fra med beina. Som mange andre sykler i Japan har hennes sykkel også en dobbeltstøtte, hvor bakhjulet er hevet fra bakken når støtta er nede.
Jeg følger dem med øynene der de tråkker seg oppover fortauet, jentungen foran, og moren bak. Hvem som styrer er det ikke godt å si.
Lyden av en motorsykkel som nærmer seg blir nesten overdøvende, og det tar ikke lang tid før en scooter kommer opp på siden av kaféen og må bremse ned for rødt lys. Det er en lang, svart sak, med en stuttbeinet herremann bak styret. Beinet mot meg er rakt fram innenfor scooterens vindskjerm, og (antar jeg) den andre støttende i bakken. En ting som er sikkert, er at dette er et ganske vanlig fremkomstmiddel. Hva de har gjort (om de har gjort noe) med eksosen er ikke godt og si, men om en skulle skue hunden på bjeffet, skulle denne være en racer. Når lyset endelig skifter til grønt, vrir føreren på gasshåndtaket så det skrangler i glassfasadene på hver side, og scooteren siger avgårde, akk så sakte så sakte. Den brøler som en løve og beveger seg som en skinnfell fanget i en mild bris.
Det ser ut til at de tror at jo mer det bråker, jo fortere går det. Og ikke bli forundret om en bil passerer, med volum og dunder som en halv motorcross-bane, eksosanlegget på størrlse med et middels kloakkrør gravd ned i en gate på Ås.

Et eller annet sted i byen hyler det en sirene, bare avbrutt av en stemme som ber folket, aller vennligst, om å pelle seg ut av veien så ambulansen kan komme frem. Andre lyder som omgir meg er de samme bylydene du hører over hele verden. Diesel-biler på tomgang, akselererende eller bare kjørende forbi. Mopeder knatrende, biler tutende, personbiler (med små motorer) hvinende for akkurat å rekke forbi før lyset skifter til rødt. Det er lyden av gnissende kjeder på sykler, det er lyden av trippende hæler, det er lyden av subbende hæler. Av telefoner som ringer. Av ventilasjonsanlegg som surrer. Kvinnestemmer, mannestemmer, barnestemmer. Og under det hele, som en bakgrunnsdur, ligger lyden av byen. For det er ingen tvil om det - Kyoto er en millionby, med alle millionbyers problemer, gleder og farer. Hva alle menneskene gjør her der det bare de som vet. Men at de er stolte av å være Kyotanere er det ingen tvil om. Det er omtrent som å være 'ekte bergenser'. Minimum 3-4 generasjoner før man ble godtatt som en Kyotaner. For Kyotanere, mot andre japanere, vel og merke, er visst et arrogant folkeslag. Ikke som Osakanere, som ønsker alle velkommen, som har en enklere omgang med alle. Ei heller som Tokyoanere, som alle helst vil være at helt annet sted (med mindre de ikke vil være noe annet sted i hele verden). Men mer som, akkurat, bergensere. Som ikke er fra Norge, osv. Til en viss grad kan en skjønne Kyotanerne, med en 1000-årig historie å se tilbake på, som fortsatt blir ansett som kulturens hovedstad i Japan, som fortsatt har de viktigste skolene i de fleste tradisjonelle sportsgrener og kampsportsgrener. Som den dag i dag valfartes av andre Japanere, for å få et glimt av den Japanske kulturens vugge - hvor Japan ble skapt og vedlikeholdt før vesten rev dem ned og inn i framtiden.

Jeg beslutter meg til slutt for å gå hjem igjen. Det er bare så lenge en kan sitte og vedlikeholde en kopp med kaffe før morroa forsvinner. Dessuten, kaféen fylles opp med mennesker som skal ha seg en kopp eller en munnfull før de går hjem. Mer mennesker å betrakte, men også mindre luft under vingene.
Jeg reiser meg, setter kursen mot hjemmet, og snirkler meg fram gjennom trange gater, over brede fotgjengeroverganger, og langsmed brede fortau til jeg kommer til min egen gate.
Det sies at japanere har en forkjærlighet for hvite biler - de symbolserer renhet og styrke, men det var nesten latterlig da jeg på veien hjem møtte en hel flåte av dem. De kom på rekke og rad (med en og annen sølvgrå og rød slengt innimellom, bare for å bevise at det ikke var gjort for å glede meg, men faktisk var en tilfeldighet). De passerte meg, ørsmå, hvite brødbokser, hver med sin lille sjåfør. Det var som en fiskestim på vei gjennom et trangt sund, med planer om å skyte til hver sin kant i samme øyeblikk de kom ut av sundet og inn i større farvann.
En får bare håpe at de ikke møtte på noen store, sultne lastebiler, eller snutebiler som ville ha dem, ansikt til ansikt, til lunch.
|
Hvor er alle helter hen?

Hva er galt i verden i dag, med helter hvis heltestatus ene og alene kan regnes i kroner og øre, helter hvis eneste status er hvor mye fysisk gods de har.

Hvor er de gamle heltene, de som drepde drager for å redde jomfruner i nød. De som løp inn i brennende bygnnger for å redde ut kattungen til en 3-årig jente?

Eksisterer de i det heletatt?

Hva er galt i verden i dag, med helter hvis heltestatus ene og alene kan regnes i kroner og øre, helter hvis eneste status er hvor mye fysisk gods de har.

Hvor er de gamle heltene, de som drepde drager for å redde jomfruner i nød. De som løp inn i brennende bygnnger for å redde ut kattungen til en 3-årig jente?

Eksisterer de i det heletatt?

De er helt sikkert der ute. Et eller annet sted. Om de er heldige (?) får de kanskje 15 minutters berømmelse. Men det er ikke lett å konkurrere med fjernsynets endeløse jakt på helter og stjerner og andre figurer som kan trekke publikum til annonsørene. For det er det vel ingen tvil om, er det? Den eneste grunnen til at blader, fjernsyn og radio bryr seg om helter og stjerner (nå skal det sies at jeg ikke trekker alle over samme, lusebefengte kammen - det er fortsatt ikke-reklame baserte medier, eller i det minste medier som har deler av sine inntekter fra abonnementer), er så de kan selge mer. Blader fordi de tjener litt pr. blad, men masse for annonsene. Fjernsyn og radio fordi de tjener masse pr. annonse. Hvorfor skulle det være noen som Robert Murdock som kjøper medie-hus i øst og vest, med mindre det er å tjene penger på det?
Ser man på idretten. Hvorfor er det noen som er interessert i å eie en sportsklubb? For meg ser det ut som to grunner - enten fordi de har mye penger i utgangspunktet og har en interesse av sporten, eller fordi de vil tjene penger. For det er ingen tvil om at de tjener penger - så lenge klubben gjør det godt.

Siden Japan, for øyeblikket, er med i fotball-VM er oppmerksomheten enorm omkring spillere, trener, og spill.

Hvorfor? Hvorfor reiser folk tusenvis av kilometer for å se 11 mann løpe som forvirra høner på jakt etter en lærkule, hvis eneste mål er å bli plassert i en ramme med netting på toppen og tre sider?
Er det fordi vi ikke har noen virkelige helter lenger? Fordi meningen med livet ikke lenger er å overleve og overføre genene til neste generasjon?

Åpne opp avisen, og ta en titt på nyhetene. Ta en titt på sportsnyhetene. Hvordan kvalitets-stemples en, la oss si, fotballspiller?

Som en hvilken som helst annen vare. I kroner og øre.

Hvorfor er en spiller mere verd enn en annen? Selvsagt kan han være bedre på banen. Men hvorfor skulle det bety at han har en større verdi enn en annen? Ta et eksempel på hvor sykt det er i dag. En spiller - et stykke kjøtt og blod med litt hjerne inni - selges for titalls (om ikke hundretalls) millioner kroner. Han spiller i kanskje 4-5 år. Årsinntekten hans er nok til å få enhver til å få lyst til å gå professjonell. Helt til man faktisk begynner å reflektere over hva han faktisk gjør. Han løper etter en lærkule på en gressplen sammen med 21 andre menn som, om de ikke tjener like mye, i allefall hadde gjort enhver kommunepolitiker sær i øynene om han kunne fått bare brøkdelen av skatteintektene. Om de hadde hatt noen interesse av å dele med alle de som bruker penger for å se dem.

Bare tenk på det. Disse menneskene, overbetalte sytepaver hvis største talent er å sparke en lærkule rundt på en gressplen, blir ansett som helter. Og de blir sett opp til som helter. Dyrket, beundret.
Gjør de noe som helst godt for menneskeheten? Jeg mener, annet enn å være avledningsmanøveren som trengs for at de som virkelig styrer kan gjøre greiene sine i åpent skjul? Tross alt, har det noensinne vært så tydelig med brød og sirkus som i våre dager?

Om folk hadde begynt å se seg om framfor å stirre på en boks (eller gressplen), hadde de sett mye som hadde gjort dem engstelige og forbannet. Men, det er så vanskelig og ubehagelig. La oss sette på tv’en i stedet.

Ignoranse er et la-la-land, og strutsen stikker ikke hodet i sanden. Mennesker gjør det. Strutsen har vett nok. Den løper.

|
Snakkende biler og gale trafikkbøtister
Jeg aner fred og ingen fare. Bena går av seg selv, og rundt meg syder det med brunøyde*. Verden er stort sett det som foregår på innsiden av hjernebarken, og siden jeg er på autopilot, stopper jeg da det gløder rødt rundt en mann hevet over gaten på andre siden.
Med ett er det en stemme som skjærer gjennom luften. Det var da voldsomt til masing, tenker jeg med meg selv. Jeg ser rundt meg. Kanskje halvveis overrasket over hvor jeg faktisk er, kanskje jeg er fullt klar over det. Vanskelig å si.
Men det er da ingen kvinner som maser rundt meg. De som står (eller sitter på sykler eller mopeder) rundt meg er skolepiker i korte kjørt, unge herremenn eller eldre koner.
Jeg aner fred og ingen fare. Bena går av seg selv, og rundt meg syder det med brunøyde*. Verden er stort sett det som foregår på innsiden av hjernebarken, og siden jeg er på autopilot, stopper jeg da det gløder rødt rundt en mann hevet over gaten på andre siden.
Med ett er det en stemme som skjærer gjennom luften. Det var da voldsomt til masing, tenker jeg med meg selv. Jeg ser rundt meg. Kanskje halvveis overrasket over hvor jeg faktisk er, kanskje jeg er fullt klar over det. Vanskelig å si.
Men det er da ingen kvinner som maser rundt meg. De som står (eller sitter på sykler eller mopeder) rundt meg er skolepiker i korte kjørt, unge herremenn eller eldre koner.
Jeg ser litt nærmere etter, den kvinnestemmen kommer til å gå meg på nervene om den ikke holder kjeft snart. Jeg klarer ikke helt å få med meg hva det sies, men det avsluttes med kudasai (som betyr takk, eller vær så snill, som i et spørsmål om å få noe, eller gjøre noe). Det slår meg, det er faktisk en bil som snakker. En varebil står og venter på grønt lys, men blinkersene mot oss.
Hm, tenker jeg med meg selv. Snakkende biler. Hva slags informasjon er det hun kan bistå med i en bil? Jeg kommer fram til at bilen sier at den skal svinge til høyre. På siden av bilen er en svart katt bærende på en kattunge fanget i lyset fra en gul lykt. Det er det største transportbyrået i Japan, og de er den største konkurrenten til postvesenet når det gjelder pakker. De er billigere, raskere og jobber omtrent døgnet rundt.
Ikke før begynner den grønne mannen å blinke foran den snakkende bilen, så gjør følget rundt meg seg klar for neste etappe til hvor de nå enn skal. Vi snakker tross alt om effektivitet her.
Lysene skifter farge, og vi begynner å gå over gaten. Jeg i mine mil-slukene steg, de andre rullende, vaggende, trippende eller haltende. Nok en kvinnestemme lyder, denne gangen til høyre for meg. Jeg ser til siden. Nok en varebil med en vettskremt katte bærende på en kattunge i lyskjeglen. Denne stemmen sier noe annet, og jeg kommer fram til at denne sier at 'hei, alle sammen. Jeg er en bil. Biler er farlige, så jeg har funnet ut at jeg vil fortelle dere, høyt og tydelig, i tilfelle dere ikke ser meg, eller hører motoren min, at nå er jeg i ferd med å stoppe. Sjåføren (han som styrer meg) har tråkket på pedalen som gjør at jeg stopper opp. Og for dere som ikke kan høre meg, legg merke til de glødene lyktene bak, ja de ja, de som gløder rødt. De betyr at jeg slakker på farten og er i ferd med å stoppe.'
Og ikke før har bilen stoppet, så holder hun munn, kvinnen fanget i høytaleren på en varebil.

Jeg vandrer videre. Den snakkende kvinnen har fått meg tilbake til virkeligheten, og øynene sender informasjonen videre til computeren nå som brannmuren har blitt senket. Det slår meg at noe er anderledes. Det tar endel steg før jeg faktisk kommer på hva det er. Ikke nok med at bilene snakker rundt meg, det ser ut til at det er færre biler langs veiene også. Datoen! Det er etter 1. juni, og den 1. juni skulle mye av parkeringsvokteriet privatiseres, og parkeringssyndingen slåes ned på med gule lapper og to punkter på førerkorter. Hmmm. Har enda ikke sett en eneste gal parkeringsvakt med høyteknologisk utstyr (som annonsert på fjernsynet mer enn en gang), ventende bak trær og busker, hoppe fram med kamera og tablet, klare til å smøre fett med penger til statskassen. Men færre biler parkert over hele gata ser det ut til at det er. Og det, mine kjære venner, er bra.
Men hvordan det vil gå i fremtiden? Vanskelig å si. Alt som er sikkert er at bilistene går enda vanskeligere tider i møte. Ikke bare er det overbefolket, nå får de ikke engang stå i fred hvor deres høyt elskede eiere setter dem fra seg heller, før en høytflygende vokter dropper gul(l) parkeringslort ned på frontruta. Tross alt, er det ikke gull for den ene, så er det det for den andre.

Har de ikke hatt parkeringsvakter tidligere, spør du? Vel, jo. På en måte. Politiet har vært ute, sånn en gang i blant, med kritt i enden av en stang, hvor de har lent seg ut av bilruten på den passerende politibilen og laget en strek på dekket, merket av på asfalten, og skrevet ned tidspunktet. Har du ikke flyttet bilen (eller vasket vekk krittet) innen en time (eller når de kommer tilbake), vil du fåparkeringsbot.
Siden de private jobber på akkord har de ikke tid til å vente. Så nå er det hårda bud og ingen slinger i valsen for slendrianer som ikke gidder å sette fra seg bilen på dertil avsatte plasser.
Nå er det selvsagt flere nyanser ute og går. Sansynligheten for å treffe på en av disse grønnkledde i hovedgatene er stor. Jeg har sett dem sammen med en politimann på sin søken etter syndere i vårsolen. Men, hvor tar så alle disse bilene veien, disse som har måttet flykte fra hovedgatene? De sprer seg ut og klogger opp de allerede trange bakgatene.

Jeg runder hjørnet ved Starbucks, og der står det en grønnkledd, armbundet vakt med kamera-tablet. Jeg stopper ved den oppstoppede røde mannen (ventende på den grønne gående) og ser etter syndere i sommersolen. Det eneste som er på den andre siden av linsen er sykler og mopeder. Så dukker partneren opp. En eldre herremann, mer grått enn svart i håret, men med smilerynker rundt øynene. De går sammen over gaten og trekker fram målebånd og annet fag-verktøy. Ah, det er altså mopedene som strøk dem mot-hårs. Nøyaktig hva som var problemet er ikke godt å si. Den røde mannen på andre siden av gaten har skiftet posisjon og blitt grønn. Strømmen av trafikk som runder meg feier meg med seg, og min vandring gatelangs fortsetter.

Jeg passerer flere varebiler, varsel-blinkende utenfor butikker og varehus. Vanligvis er det en ensom bil mens sjåføren flyr fram og tilbake, ut og inn med pakker og varer. Nå sitter ikke bilen alene utenfor, men har en passasjer ikledd firmaets uniform til å holde den med selskap.
Hvorfor?
Der de før bare hadde sjåfør har de nå begynt å leie inn hjelpemenn, og disse hjelpemennenes jobb er (for ¥850 i timen) å sitte på rompa i bilen mens sjåføren raser til og fra.
Det viser seg at alle trekkes over den sammen kammen. De som lever av å kjøre fra sted til sted, og de som bare er for late til å ta beina fatt (eller sykkel, moped eller (gisp) offentlig transportmiddel).
Skal bli spennende å se hvordan det hele justeres i tiden som kommer.


* Brunøyde brukes ikke i noen raistisk sammenheng. Langt ifra. Det slår bare fast et faktum. De fleste japanere (og asiater) er brunøyde, og siden det ikke bare er japanere som omgir en til enhver tid, er brunøyd mer presist. Det er også mer poetisk korrekt en bare å mase om japanere i tide og utide. Så det så.
|
Klakk, klakk
Klakk, klakk. Klakk, klakk. Lyden av tre mot tre. Klakk, klakk. Klakk, klakk. Det rope-synges mellom slagene. Klakk, klakk. Klakk, klakk. Lyden beveger seg oppover gaten. Kommer nærmere, passerer, blir svakere. Stemmen svinner hen, bare lyden av tre mot tre skjærer i luften. Så kommer den tilbake. Klakk, klakk. Klakkk, klakk.
Klakk, klakk. Klakk, klakk. Lyden av tre mot tre. Klakk, klakk. Klakk, klakk. Det rope-synges mellom slagene. Klakk, klakk. Klakk, klakk. Lyden beveger seg oppover gaten. Kommer nærmere, passerer, blir svakere. Stemmen svinner hen, bare lyden av tre mot tre skjærer i luften. Så kommer den tilbake. Klakk, klakk. Klakkk, klakk.
Er det et slags sprøtt, japansk rituale? For å drive vekk onde ånder? Be om regn til rismarken? Et personlig korstog mot et eller annet? Eller er det bare at klakkeren kjeder seg?
Svaret er enket, og sjarmerende (og dødsens seriøst). Det er et rituale - et rituale som har røtter langt tilbake i tid, fra en tid da brann var en av de største farene mot sivilisasjonen slik den var kjent da.
Hva som ropes (eller synges) varierer, men er over samme tema; vokte deg for ilden, ta deg i akt for at ilden ikke skal komme ut av hånd. Husk å slukke stearinlyset (eller oljelampen). Tobakk og seng hører ikke sammen.
Historien til Kyoto er krydret med branner, flom og jordskjelv. Flom og jordskjelv er ikke noe man kan gjøre så mye med, så dette var det opp til gudene å beskytte dem mot. Ilden, derimot, var noe enhver kunne bistå i å forhindre ukontrollert spredning av.
Paranoiaen var til å ta og føle på. Den gang da var eneste lyskilde levende flamme, og uforsiktige bevegelser (eller forglemmelser) fatal. Maten ble laget over ild. Husene ble oppvarmet med ild. I det heletatt ild var en del av hverdagen på et helt annet nivå enn i dag.
Brannvesenet var helter, og de gjorde helt sikkert sitt beste, men når det var vind, mangel på vann (merkelig nok) og tørre trehus tett i tett så langt øyet kunne se, tok det ikke lang tid før byen gikk fra å være en koselig og travel by til å være et flammende inferno. Den siste store brannen i Kyoto var i 1854, og den tok med seg ikke bare boligene til menigmann og adelig, keiserens domene gikk med i samme slengen. Det vi ser av gamle bygninger i dag er, med unntak av endel templer og hus i utkanten av Kyoto, yngre enn 1854.

Så, om du ligger på et hotellrom i Japan (i allefall i de mer bakenforliggende gatene) og hører tre mot tre i en rytmisk klakking, vet du hva det er som skjer. De er der for deg. For at du ikke skal glemme sigaretten eller stearinlyset.

Ta deg i hug, la byen leve.
|
Fotball - Australia mot Japan.
Så er den store dagen her - en dag som til nå har vært fyllt av fotball på fjernsynet, og som, når det sparkes i gang i Tyskland, vil klistre folkets øyne til boksen, ølet vil flyte og armer heves og senkes ettersom det er muligheter for å score eller ikke for Japans små helter. For de har definitivt en ulempe - de ligger et godt hode under Australierne (og er 20-30 kilo lettere).
Det er reportasjer om fotballdraktkledde japanere som spiser australsk biff (symbolikken er klar), drikker blå og røde drinker (drakt-fargen til Japan er blåWinking og allerede smaker seieren i hver en bit som sklir ned svelget.
Vi var innom sportsbutikken i dag (jeg trengte en kortbukse til) og du kunne, om du hadde penger til det, kjøpe alle draktene til Japan, med navn og det hele. For å si det slik - norsk fotballgalskap er knapt som en hetetokt å regne i forhold til japanske koking. De har holdt på i ukesvis, og brukt timesvis (om man tar alle kanalene med i beregningen) daglig på fotball.
Så er den store dagen her - en dag som til nå har vært fyllt av fotball på fjernsynet, og som, når det sparkes i gang i Tyskland, vil klistre folkets øyne til boksen, ølet vil flyte og armer heves og senkes ettersom det er muligheter for å score eller ikke for Japans små helter. For de har definitivt en ulempe - de ligger et godt hode under Australierne (og er 20-30 kilo lettere).
Det er reportasjer om fotballdraktkledde japanere som spiser australsk biff (symbolikken er klar), drikker blå og røde drinker (drakt-fargen til Japan er blåWinking og allerede smaker seieren i hver en bit som sklir ned svelget.
Vi var innom sportsbutikken i dag (jeg trengte en kortbukse til) og du kunne, om du hadde penger til det, kjøpe alle draktene til Japan, med navn og det hele. For å si det slik - norsk fotballgalskap er knapt som en hetetokt å regne i forhold til japanske koking. De har holdt på i ukesvis, og brukt timesvis (om man tar alle kanalene med i beregningen) daglig på fotball.

Hvordan det gikk med Japan til syvende og sist?
Vel, vi hadde på fjernsynet, og vi hadde vel kanskje et kvart øye på det, Shino og jeg, til sammen, men det gikk som det måtte gå. Like bra som i OL.
Det er noe rart med hvordan ting funker her borte. Det ser ut til at jo større forventningene er, jo mer går de japanske idrettsutøverene på trynet. Og japansk fotball har blitt hauset så lenge og så bra at alle tok det for gitt at Australia-kampen var en så enkel sak, at alt det japanske laget trengte å gjøre var å møte opp.
Og, for all del, det så lovende ut. 1-0 til Japan etter første omgang. De sprang rundt, og totalt utklasset australierne med presise passninger og høyt tempo. Desverre holdt ikke fysikken helt til mål, og på slutten rant det inn.
Slutt-resultatet var 3-1 til Australia, og VM-drømmen er knust for de blå samuraier. De resterende lagene i puljen er Kroatia og Brasil. Og mer er det kanskje ikke å si om den saken.

Etter kampen var det intervjuer med spillere, ledere og gråtende publikum. Har ingen anelse om alt de sa, men skuffelsen stod som en boble ut av tv-skjermen, bare ventende på å sprekke høyt og vått. Der de kom inn, struttende som hanekyllinger, gikk de ut som våte kluter, påmalte flagg i hvitt og rødt rennende nedover kinnene.

Men så var det dette med den japanske samurai-tradisjonen, da. Og jeg skulle ikke bli forundret om laget overrasker mot Kroatia, og den japanske spiriten igjen svever mot skyene som en sol på vei mot senit.

Til neste gang...
|
Mens vi venter på regntiden - en oppdatering
En kort oppdatering til forrige innslag i “En Alien i Japan”.

Det ble nevt kort, mer som en del av en tankerekke, enn som faktabasert redegjørelse at varmen kunne ha noe med bevegelsen til de tektoniske platene å gjøre.
Nå viser det seg at forskere også, ifølge The Wall Street Journal, har vært inne på tanken, og gått det steget videre som gjøre dem til forskere og meg til en tenker av tankerekker.
Kort sammenfattet sier artikkelen følgende (den er vel verd lesingen, så ta turen over og tenk på hva det kan bety i det lange løp) at vekten av alle isbreene og av polene presser på jordoverflaten som isen og snøen presser på en trampoline. Hva skjer når denne isen forsvinner (relativt hurtig)?
En kort oppdatering til forrige innslag i “En Alien i Japan”.

Det ble nevt kort, mer som en del av en tankerekke, enn som faktabasert redegjørelse at varmen kunne ha noe med bevegelsen til de tektoniske platene å gjøre.
Nå viser det seg at forskere også, ifølge The Wall Street Journal, har vært inne på tanken, og gått det steget videre som gjøre dem til forskere og meg til en tenker av tankerekker.
Kort sammenfattet sier artikkelen følgende (den er vel verd lesingen, så ta turen over og tenk på hva det kan bety i det lange løp) at vekten av alle isbreene og av polene presser på jordoverflaten som isen og snøen presser på en trampoline. Hva skjer når denne isen forsvinner (relativt hurtig)? Hva om trampolinen består av plater som glir over hverandre? Svaret er selvsagt at trampolinen retter seg ut igjen. Tenk deg så at platene ikke er glatte, at de er ganske så tjukke og kornete. Tenk deg så at det syder og koker under trampolinen, i en beholder laget for å holde varme, og at det det eneste som har holdt denne varmen på plass er platene som har blitt presset mot hverandre med millioner av tonns trykk.
Tenk deg videre at denne trampolinen er Tellus. Tenk deg videre at ikke bare stiger havet, men tyngden som holdt lokket på plass ikke lenger er tungt nok til å holde trykket inne.
Med ett er ikke jordskjelv noe man bare leser om, eller ser på fjernsyn, med grufulle reportasjer fra fremmede land, men noe som, bokstavelig talt, ryster sjelen også i Norge, Sverige, Canada, Alaska, og andre steder hvor jordskjelv har vært for de spesielt uheldige og som eksotisk å regne. Island kan bli et sydende inferno, Japan det samme.
Antallet vulkanutbrudd og jordskjelv i dag kan bli noe man snakker om som i ‘gode gamle dager, i mer fredelige tider, den gang da jorden var stille’.

Tenkte bare jeg skulle nevne det, så kan dere gjøre med tankene som dere vil.

Peace out
|
Mens vi venter på regntiden
Det er enda ikke kommet så langt at paraply (eller, som de sier her i Japan, kasa) er påbudt tilbehør til hver en velkledd herremann (eller kvinne).

Ikke for å si at paraply ikke brukes her borte, langt derifra. I allefall halvparten av alle kvinner bruker paraply (eller parasoll) uansett vær. Er det sol - parasoll/paraply. Er det regn - paraply. Er det overskyet - et gløtt mot himmelen i engstelig søken etter en solstråle så de kan slå opp parasollen (eller paraplyen, om det skulle bli regn). Og mennene er litt som engelskmenn - alltid en paraply innen rekkevidde. Det er ikke sikkert de har en stor paraply (svart, med kurvet håndtak i mørkt tre eller bambus), men du kan banne på at salarymannen har en sammenslåbar paraply i vesken eller stresskofferten.
Det sies at tyfon-sesongen allerede har begynt i syd, og at det bare er et spørsmål om tid før regn og vind er det som fyller gatene her i Kyoto. Vinden har i allefall begynt å gjøre seg gjeldende, og selv om det er varmt og særs behagelig (dette skrives sittende på en Starbucks, hundre meter fra sportsklubben min, mens livet vandrer forbi i forskjellige stadier av stress) blafrer og smeller det i baldakinen over meg, og det er en følelse av at det burde regne snart, men det lukter ikke regn, noe som er et bra tegn.
Det er enda ikke kommet så langt at paraply (eller, som de sier her i Japan, kasa) er påbudt tilbehør til hver en velkledd herremann (eller kvinne).

--- Digresjon følger ---
En gang i tiden, sånn på åtti-tallet må det vel ha vært, var det en fyr på NRK petre. Det var i petres yngre dager, mens de enda jaktet på profil og radiopersonaliteter. Denne fyren het Howard, og han hadde et uttrykk som har kommet til overflaten igjen etter at jeg flyttet hit til Japan. Kasa Plaza. Er ikke sikker på om han faktisk visste hva det betydde, kasa, men det hørtest kult ut, og var sikkert derfor en a grunnene til at han brukte dem som navn på sitt lille slott i eteren. Om man skal bruke kasa plaza om noe som holder på en paraply (det vi på godt norsk kaller en paraply-holder) brukes her i Japan 'kasa tatte' hvor tatte, selvsagt, er holder, og kasa er paraply.
--- Slutt digresjon ---

Ikke for å si at paraply ikke brukes her borte, langt derifra. I allefall halvparten av alle kvinner bruker paraply (eller parasoll) uansett vær. Er det sol - parasoll/paraply. Er det regn - paraply. Er det overskyet - et gløtt mot himmelen i engstelig søken etter en solstråle så de kan slå opp parasollen (eller paraplyen, om det skulle bli regn). Og mennene er litt som engelskmenn - alltid en paraply innen rekkevidde. Det er ikke sikkert de har en stor paraply (svart, med kurvet håndtak i mørkt tre eller bambus), men du kan banne på at salarymannen har en sammenslåbar paraply i vesken eller stresskofferten.
Det sies at tyfon-sesongen allerede har begynt i syd, og at det bare er et spørsmål om tid før regn og vind er det som fyller gatene her i Kyoto. Vinden har i allefall begynt å gjøre seg gjeldende, og selv om det er varmt og særs behagelig (dette skrives sittende på en Starbucks, hundre meter fra sportsklubben min, mens livet vandrer forbi i forskjellige stadier av stress) blafrer og smeller det i baldakinen over meg, og det er en følelse av at det burde regne snart, men det lukter ikke regn, noe som er et bra tegn.

Det er varmt. Vi har vakumpakket dyna, og bruker nå et pledd som i Norge knapt nok ville gått under betegnelsen (ville vel bli kalt et tjukt laken), og allikevel er det varmt. Døra ut til verden står på vidt gap i samtlige timer det er noen hjemme. Når vi kommer tilbake fra utsiden er det som å stige inn i en sauna, og eneste redning for kropp er å sette døra på vidt gap mens vi kikker ut, på utsikt etter et vindpust som kan sette lufta litt i bevegelse. Jo, vi kunne sikkert skaffet oss en vifte. Eller satt på air-conditioneren (varmeveksleren). Men så er det dette med miljøet da. Er det virkelig nødvendig å bruke strøm på slike ting? Er det ikke bedre å vandre rundt i t-skjorte og kortbukse i stedet?

Så for min del kunne det godt renget litt, om ikke annet for å friske opp lufta. Kyoto er som en bakerovn - det er en slette omgitt av fjell, hvor varmen virkelig kan bake og steke og kose seg. Og myggen. Eller, som den er kjent her, moskitoen, nærmer seg den tiden på året da den virkelig fråstser i menneskeblod. Vi har myggnett i døra, men det hender allikevel at det summer i rommet. Hvor de kommer fra er vanskelig å si. Kanskje kommer de fra ventilasjonssystemet som perforerer komplekset. Kanskje er det andre, skjulte innganger som ble designet av en mygg-arkitekt (i skjul, selvsagt) samtidig som bygningen ble satt opp, og i nattens mulm og mørke summet de rundt og lagde små åpninger spesielt for stealth attacks in the night. Eller, kanskje, de kommer i vannet, og har funnet steder der de kan klekke i ro og fred. Eller kanskje de bare er der, at de har funnet opp (eller kjent til) teleportasjon lenge før menneskeheten i det heletatt kunne forestille seg tanken å i det ene øyeblikket sitte fredelig i sin hule, gnagende på et bein, og i det andre øyeblikket sitte foran en dataskjerm, høyt over gaten i Tokyo, med øyeblikkelig kommunikasjon med hele verden - om ikke i kjøttet, så i allefall i bildet og lyden. Og hvem vet om ikke all moskitoen, med den enorme hjernekapasiteten de har (om alle individene gikk sammen om jobben) kunne de kanskje komme opp med en løsning som er til gode for hele arten? Som å komme seg inn i hus med myggnetting foran døren (som også er eneste inngang) for å nyte godt av varmt, sovende menneskeblod.

Det er dagen etter at det overstående ble skrevet, og i dag smalt det så det ristet i leiligheten. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å sitte ved elvens bredd og filosofer på tastene, men først måtte jeg vente på grønsakene fra Polan. Han var en time forsinket i dag, så da forsvant de timene. Så var jeg sulten, og måtte ha meg litt mat. Etter mye søken fant jeg noen blingser i fryseren, og med gulrøtter og ris i en sandwich ble nå det behovet stilt.
Og da jeg endelig hadde bestemt meg for å gå ut, mørknet det stygt utenfor. Med ett skramlet det i ruter, og verden der ute ble et sted for druknede katter, ikke gentlemen i sin beste alder.
Det varte ikke så lenge. Heldigvis. Det regnet så verden på andre siden av verandaen var mer som en våt vegg enn som utsikt over byen. En time etter var solen tilbake, varmen var påtrengende, og jeg bestemte meg for å komme meg ut før det var for sent. Jeg antar dette bare er begynnelsen på elendigheta, og at det blir riktig ille, som 'n Øystein Sunde sier, før det blir bra igjen, og høsten kommer seglende på oss.

Hvordan japanerne takler det hele? Med paraply og stoisk ro, antar jeg. De har vokst opp med det, og selv om været blir sprøere og sprøere for hvert år (2005 var visst det varmeste målte året ever), er det ikke annet å gjøre enn å krumme nakken og vinkle paraplyen mot vinden og streve seg videre. Det er en god ting at det er mange klare (som i blanke) PVC-paraplyer her borte.
Så, varmen og fuktigheten kommer. ingen vei utenom. Det er det samme hvert år (antar jeg). Selvsagt er dagens moderne samfunn, med dens moderne og komfortable innretninger betraktelig mer overlevbare enn for bare 40-50 år siden. Personlig, for hver enkelt, er dagen i dag en luksus.
Hva jeg snakke rom? Air-condition. Klimaannlegg. Flytting av varme fra ett sted til et annet. Flytting av varmen fra innsiden av huset til utsiden.
Det man kan spørre seg er; blir ikke utsiden enda varmere om vi flytter all varmen fra innsiden (mannesker produserer også varme, tross alt, ikke bare elekrisk utstyr) og ut?
Hva med elektrisisteten til å drive alle disse maskinene som flytter varme fra A til B? Hvor kommer strømmen fra? Hvor mye varmer det opp, strømproduksjonen? Og om den ikke varmer opp direkte, hva med å isolere? De fleste strømkilder (untatt er vannkraft og til en viss grad atomkraft) spytter ut CO2 i bytte mot kilowatt. Og siden CO2 er en drivhusgass, hvor mye vil lokket vi legger over Tellus holde varmen innesperret? Hva skjer om det blir så varmt at polene begynner å smelte?
Vel. For det første må vi se oss etter en ny flyplass. Kansai International vil ikke lenger eksistere (som annet enn en dyr havn for ubåter).
Hytta i Son vil med ett ikke være et heldig glimt i en forblåst dag unna sjøen, men ha vannet skvalpende oppunder verandaen.
Myggen vil ikke bare være til irritasjon i sommermånedene - de små djevlene vil summe rundt øra året rundt, glade for at vi har hjulpet dem fram (med vår egen ignoranse) i kampen mot andre arter. Livet er en krig, og vi velger selv hvem vi vil skal vinne.
Al Gore (han som pleide å være USAs neste president) har laget en film om klimaendringene: An inconvenient truth. Venter på at den skal komme på kino her i Japan, men om det går like fort som det pleier, har allerede isen på polene smeltet før det skjer.

Hva alt dette har med tyfon og regntid å gjøre? Kanskje ingenting. Kanskje masse. Kanskje dagens Japanske vær er framtidens norske vær? Norge har (stort sett) vært en fredelig flekk når det gjelder virkelig ekstremvær. Hva om det med ett forandrer seg? Det går gale veien i USA. Været og naturen her i øst blir mer ekstremt. Det er flere jordskjelv. Vinterne er kraftigere enn de har vært på mange, mange år. Hva om det er en sammenheng mellom været og de tektoniske platenes forflytning? Om en skal telle antall jordskjelv de seneste årene kan en i allefall begynne å lure.

Hva om planeten Tellus er levende, og den (endelig) har oppdaget at den har lus. Hva gjør bikkjer (eller katter, eller andre dyr) når de har utøy i pelsen? De klør seg. De rister på seg. De prøver å bli kvitt utysket.
Ooops. Noen andre enn meg som ser en sammenheng?
Utysket er visst oss. Planetens liv er langt, og det er ikke sikkert den har merket oss før nå. Men hva om den virkelig ønsker å bli kvitt oss? Jeg har sagt det før; mennesket kan forsvinne fra jordens økosystem uten noen form for forstyrrelse i balansen. Vi er vel den mest unyttige arten på planeten. Og om Tellus virkelig ønsker å bli kvitt oss skal det ikke så mange runder med risting før vi er tilbake til steinalderen, og det er kanskje der vår plass engentlig er i økosystemet? Vi er en art som har steget langt over det vi var designet til, og er i ferd med å bli kastet ut og ned fordi vi ikke kjente vår besøkelsestid.
Vi er en art som tror vi har en verdi. En gang i tiden, kanskje, da vi var en del av puslespillet som er kalt økosystemet. Nå er vi bare overflødige brikker som er i ferd med å få hele bildet til å rakne i sømmene.
Men, det er enda ikke for sent. Jeg har fortsatt tro på at det ikke er for sent. Det er som utyske i pelsen. Det er ikke før de blir for mange, eller for plagsomme at bikkja gidder å gjøre noe med den. Idet lusa slutter å suge blod, slutter også hunden å klø seg og bjørnen å skrape seg opp mot trestammen.
Vil Tellus slutte å kaste på seg og bevege på seg om vi slutter å suge blod uten å gi noe tilbake? Dersom Tellus er, som man kan anta, et levende vesen, neppe. Ikke mer enn det en hund gjør. Vil den slutte å prøve å bli kvitt oss? Hvis vi er heldige, ja. Vi er ikke enang nok mennesker til å fylle Mjøsa om vi står skulder til skulder i vårt mest primitive. Om alt det som gjør oss til "siviliserte" og "moderne" mennesker skulle forsvinne, ville store deler av befolkningen dø ut, og kun et fåtall vil overleve og fortelle historien om menneskenes uendelige dumskap og endeløse ignoranse.

Om regntiden har begynt?
Jepp. Det høljer ned utenfor. Så nå er det bare å ta med seg paraplyen og søke dekning under tak fram til slutten av juli. Det ser ut til at det kan bli en våt fornøyelse.

Til neste gang...
|
Hvem sa at miso ikke er kunst?
Miso er vel en av de mest japanske av alle japanske retter, og har en smak utlendinger flest vil finne noe underlig. I og for seg er ikke miso en rett, men en ingrediens som låner navnet sitt (og smaken sin) til en hel rekke med retter.
Det nærmeste vi kommer i Norge er vel brunosten, som i utgangspunktet er den norskeste av alle norske retter, og som, om ikke er like allmen som miso'en, i allefall er en av rettene alle nordmenn lengter etter (eller, i det minste, stønner i nytelse over, og "hadde aldri trodd at brunost hadde smakt så godt"-eksklamerer) når de endelig er tilbake i gamlelandet og har en blings av nybakt, dampende grovbrød og brunost i neven.
Miso er vel en av de mest japanske av alle japanske retter, og har en smak utlendinger flest vil finne noe underlig. I og for seg er ikke miso en rett, men en ingrediens som låner navnet sitt (og smaken sin) til en hel rekke med retter.
Det nærmeste vi kommer i Norge er vel brunosten, som i utgangspunktet er den norskeste av alle norske retter, og som, om ikke er like allmen som miso'en, i allefall er en av rettene alle nordmenn lengter etter (eller, i det minste, stønner i nytelse over, og "hadde aldri trodd at brunost hadde smakt så godt"-eksklamerer) når de endelig er tilbake i gamlelandet og har en blings av nybakt, dampende grovbrød og brunost i neven. Hadde sjøl den opplevelsen, når jeg endelig tok hull på en kilo med brunost jeg brakte fra gamlelandet (og som jeg faktisk ikke hadde savnet før jeg faktisk la en høggd bit med ost på det groveste brødet jeg kunne finne. Desverre er ostehøvel heller vanskelig å oppdrive her i øst, så det ble til at jeg brukte en potetskreller. Det ble nå spisanes allikevel. Men, må si det, det smakte ikke riktig så godt på japansk grovbrød (som er en vits) som på 99% kli og fullkorn, men det ga en følelse av nasjonal tilhørighet på tvers av landegrensene.

Tilbake til miso'en. Hva er miso? Vel, miso er gjæret soyabønner eller ris, soyabønner og bygg. Den lages ved at soyabønner (eller ris, soyabønner og bygg), salt og kôji legges til gjæring i store tønner av cedertre. Det ligger her, under presset fra en haug med steiner, i alt fra ett til Ifølge programet kunne en av disse tønnene gi miso til en familie på fire i 230 år. Det sier noe om størrelsen p tønnene. Nå skal det sies at mengden med misopasta som brukes ikke måles i mer enn 2-3 siffer på mililiter-skalaen. Vi fikk en 5-kilos dunk av svigermor da vi flyttet til Kyoto 1. februar, og vi har fortsatt litt igjen. Ikke mye, men nok for en knapp uke. Vi spiser (drikker) miso to ganger for dagen, vanligivs. Frokost og middag, som en del av måltidet. Helsegevinsten er, som all japansk mat (iallefall ifølge japanerne), stor.

Så jeg antar jeg får leve lenge og nyte min helse til alderdommen tar meg.

Men det jeg i utgangspunktet ville skrive om var - hvor mange programmer på fjernsynet (NRK i hovedsak) har det vært om bruk, lagring og historien til brunosten? I beste sendetid? Med eksperter og kjendispanel? I beste infotainment-stil? Jeg tror selv blind møbelsnekker med båndsag kan telle antallet programmer på ikke-eksisterende fingre.

Så, only in Japan. Og de var så seriøse. Med en miso-ekspert-sporhund som snek seg inn i kjøleskapene til folk for å se hvordan det ikke skulle lagres. Hvor det var tekniske forklaringer, med fancye fremmedord og forkortelser (de er ville på slikt er borte.) Hvor det ble forklart hvordan du kan “redde” miso som er lagret feil og som har mistet noe av smaken. Shino ble svar skyldig da jeg spurte hvordan hun oppbevarte misoen - så det vil kanskje blir mer smakffull miso hos oss i fremtiden, også. Hvor det var grafikk, med “slemme” og “snille” figurer. Hvor det var smaking og slurping og spising (hvor er det ikke det i japansk tv?). Og det hele var hysterisk. Jeg knakk sammen fullstendig. Har ikke ledd så godt på lenge. Men det bekreftet bare at mat er et seriøst tema i Japan. Alt roterer, på en eller annen måre, rundt mat og drikke.


For å gjøre en kort historie enda kortere - lagring av miso koker ned til oksydering. Selvsagt. Jo mer luft som kommer til, jo mer av smaken vil forsvinne. Den kan bringes tilbake igjen, til en viss grad, ved å kjøre den i mikroen (nesten som småkaker), men om alle godsakene fortsatt er tilstede etter en slik behandlng vites ikke.

Så, for denne gang, over og ut.
|