jul 2006
Lukten av drivhus
Et av de mange minnene jeg har fra Norderås er lukten av veksthus.
Den litt varme, jordaktige lukten, fuktig og særegen. Det er bare en av disse luktene som er umulig å ta feil av, og som, nesten uansett, lukter...godt.
De av dere som har vært i et stort veksthus, full av planter, med jord og lys og fuktig varme, vet hva jeg snakker om. De som ikke har en anelse, trenger bare å sette seg på flyet og flakse en tur til Kyoto. Men det må skje fort - lukten er her nå, i morgen kan det være for sent.
Et av de mange minnene jeg har fra Norderås er lukten av veksthus.
Den litt varme, jordaktige lukten, fuktig og særegen. Det er bare en av disse luktene som er umulig å ta feil av, og som, nesten uansett, lukter...godt.
De av dere som har vært i et stort veksthus, full av planter, med jord og lys og fuktig varme, vet hva jeg snakker om. De som ikke har en anelse, trenger bare å sette seg på flyet og flakse en tur til Kyoto. Men det må skje fort - lukten er her nå, i morgen kan det være for sent.

Varmen her er til å ta og føle på, og det skal litt til før man faktisk orker å ta turen utenfor husveggen. Solen har stått på i hele dag - har faktisk gjort det de siste dagene.
Men, så begynner det å regne. Merkelig nok. Jeg har lagt merke til skyer i det fjerne, men tenkte ikke så mye mer på det. Skyer er det til stadighet på himmelen.

Vi hadde klær hengende ute til tørk. Perfekt tørkevær. Solskinn, varme og tørr luft. Så kom jeg til å kikke ut, og hva fikk jeg se. Dråper hengende fra en telefonledning på andre siden av gaten.

Å-å. På tide å ta inn vasken - dette kan bli vått!
Jeg åpner skyvedøren og blir satt 15 -20 (om ikke 25) år tilbake i tid. Lukten av drivhus velter mot meg, en varm, fuktig lukt av mold og liv. Jeg får nesten gåsehud av bare nytelse. Men dråpene begynner å tromme mot verandaveggen, og siden verandaen ikke er større enn at klærne som henger der blir våte om de ikke taes inn var det ikke annet å gjøre - så jeg plukket dem sammen og tok dem innendørs.
Og nå star jeg i døren og kikker ut på sommerregnet. Herrens sprinkelanlegg er i gang, og jorden gleder seg.

Til neste gang.
|
Mødre og barn i uskjønn forening
Ikke alt som foregår i Japan er like hyggelig. I det siste har det vært flere barn som har blitt drept, på forskjellige steder i Japan. Det siste var en 7 år gammel gutt som ble funnet drept. Han ble sist sett bare 80 meter fra hjemmet. Han ble funnet i et skogholt hvor det svært sjelden ble sett frafikk, og det virker ikke som om noen har sett noe i det heletatt. Det har selvsagt vært et oppstyr uten like her borte. I og for seg er ikke det at en syv-åring blir drept noe ukjent og unikt. Det som gjør dette tragisk er det at samme sted forsvant en jente en måned tidligere.
Ikke alt som foregår i Japan er like hyggelig. I det siste har det vært flere barn som har blitt drept, på forskjellige steder i Japan. Det siste var en 7 år gammel gutt som ble funnet drept. Han ble sist sett bare 80 meter fra hjemmet. Han ble funnet i et skogholt hvor det svært sjelden ble sett frafikk, og det virker ikke som om noen har sett noe i det heletatt. Det har selvsagt vært et oppstyr uten like her borte. I og for seg er ikke det at en syv-åring blir drept noe ukjent og unikt. Det som gjør dette tragisk er det at samme sted forsvant en jente en måned tidligere. Denne jenta bodde i nabohuset. Det viser seg også at moren til jenta ikke mente politiet gjorde nok for å finne datteren, og at hun selv beytne å dele ut løpesedler med bønn om at om noen har informasjon, at de skulle komme fram med den.
Ok. To barn blir drept med en måneds mellomrom. Noe er i ferd med å skje. En galing er på ferde. Men dette er et lite sted, noen må da ha sett noe?
Tragedien er komplett for familien til den drepte jenta, når moren blir fengslet, siktet på mordet på gutten. Jepp. Du leste riktig. Moren til jenta som forsvant en måned tidligere er siktet for drapet på gutten. Flere fjernsynskanaler viste akkurat samme story. En mor kledd i svart som sørger over jentungen. En mor som, senere, freser mot kameraene som en råtte i et hjørne. Naboer og andre i lokalsamfunnet som ble med søket etter gutten, forteller at kvinnen var engstelig, og oppjaget, og ville så gjerne finne gutten. Men at hun måtte bruke morens bil istedet for sin egen, hvite bil, for å kjøre rundt å lete.
Det viser seg at det ble observert en hvit bil i området, og svarte fibre som passer med fibrene på et pledd i bilen til kvinnen er funnet på guttungen. Det viser seg også at det ble funnet hår fra en kanin på gutten, og et langt, brunt hår. Naboen var den eneste som hadde kanin i området, og hun hadde farget håret bare en uke før hun drepte gutten.
Nå har kvinnen blitt siktet for også ha drept jentungen - hun skal ha blitt sett, sammen meg jentungen, på broen over elven, hvor jenta druknet. Så hun dyttet jentungen over rekka. Gudene må vite hva som foregår i hodet på kvinnen, men det har kommet fram at hun ikke tok særlig godt vare på datteren.

Hva som får en mor, en kvinne, som har mistet sitt eneste barn til å drepe et annet bar er ikke godt å si. Men tragisk er det allikevel. Det er jo noe som man knapt nok ser på film - noe som bekrefter antagelsen om at virkeligheten overgår fiksjonen hvilken dag som helst.
Denne saken føyer seg inn i en rekke av saker hvor mødre har gjort det man kan kalle den ultimate synden mot sitt (eller i det minste, mot halve) eget kjøtt og blod. En annen historie for ikke mange ukene siden; en mor som drepte sin datter, og da politiet gjennomsøkte huset hennes, fant de levningene av en sønn hun meldte savnet for 15 år siden eller så.

Mye slikt foregår.
I det siste har det blitt populært for unge menn (guttunger, mer presist) å brenne ned huset sitt, fordi de er sinte på faren, eller noe slikt. Er det først en, så kommer en det flere. Skummel utvikling.
|
Å reise til Japan
Det finnes like mange måter å reise til Japan på som det finnes transportmidler, men for folk flest er fly det mest praktiske.
Fra Norge kan du velge minst to flyselskaper, avhengig av hvor du vil hen.
Jeg kan bare snakke for de to jeg har prøvd, og jeg har bare reist strekningen Oslo-Osaka.
Det finnes like mange måter å reise til Japan på som det finnes transportmidler, men for folk flest er fly det mest praktiske.
Fra Norge kan du velge minst to flyselskaper, avhengig av hvor du vil hen.
Jeg kan bare snakke for de to jeg har prøvd, og jeg har bare reist strekningen Oslo-Osaka.

Så, her er resultatet fra en kritisk jury:
Dersom du vil reise på raskeste måte, med minst stress og så strakt som mulig, er Finnair det rette valget. Oslo-Helsinki-Osaka. Stort rettere er det ikke mulig å få det.
Dersom kvaliteten på reisen betyr mer enn å barbere timer er Japan Airlines (JAL) det beste valget.
Den eneste fordelen med Finnair er kartere reisetid med innsjekking kun én gang. Maten er dirkete elendig, både med henblikk på utseende og smak. Flyene er små og ukomfortable. Underholdningen består av noen skjermer dinglende fra taket med ujevne mellomrom. Kabin-personalet gjør vel så godt de kan, men desverre er servicen mer finsk enn japansk. En av de få gode tingene som kan sies om Finnair er at kaffen er godt drikkanes og at de har Asahi Super "Dry" på menyen.
Om JAL kan sies følgende. Flytiden er lenger, fordi de reiser enten vest eller syd før man skifter til et østgående fly. Jeg har bare reist via London Heathrow, og jeg måtte selv booke plass på flyet til Osaka. Bagasjen klarte de å sende uten min hjelp, heldigvis, men det å stå i kø sammen med det som føles som halve Japan (og for de som har reist sammen med japanske reisefølger, trenger jeg å minne på at de er helt kokko?) far å få et sted å sitte. Men når det var gjort, er resten en (så sant en flyreise på 12 timer kan være det) behagelig reise. Maten er bedre, med et faktisk valg av matretter (vestlig eller japansk), valg av underholdning (hvor seterygg har sin skjerm) og en besetning som har en majoritet av japanske kvinner og menn (med den kvaliteten det medfører).
Nå skal det sies at jeg ikke har reist på bissnisse-klassen, men kun menget meg med sivilister som betaler av egen lomme, så hvordan Finnair er i forhold til JAL på den fronten aner jeg ikke. Om jeg skulle gjette (eller anta) er JAL fortsatt en fem til ti hakk bedre.

Betyr det at JAL er mye dyrere enn Finnair?
Snarere tvert imot. JAL er noen hundringser billigere, men, som sagt, det tar noe lenger tid, og er ørlite mer upraktisk.

Hva jeg ville velge? JAL anytime. Om jeg hadde tid til det. Hva jeg har reist mest med? Finnair. Og jeg lurer på hvorfor hver gang. Men så var et disse timene, da. Og å slippe å sjekke inn for andre gang på Heathrow. Og, selvsagt, når man ankommer Osaka. Finnair ankommer om morgenen, rundt 9 lokal tid (i allefall var det ankomstiden da dette ble skrevet). JAL ankommer senere på dagen, og om det er tidsklemme vil man "miste" mer med JAL enn Finnair.
Det samme gjelder når (hvis) man bestemmer seg for å reise tilbake inn i solnedgangen. Finnair letter fra bakken rundt klokka tidlig på formiddagen, mens JAL bringer deg opp i sky noe senere på dagen.
Godt med JAL: du kan starte hjemmenfra på en mer fornuftig tid på dagen. Mindre godt: du kommer frem senere på dagen.
Godt med FA: Du kommer fram noe tidligere. Mindre godt: Dagen har ikke engang begynt før du må stå opp om morgenen for å reise til Osaka for å nå flyet.
|
Tyfon
Tredje tyfon feier forbi Japan for tiden - 140 km/t vind i senteret, og vanvittige mengder med regn. Det er er advarsler om jordskred i hver nyhetssending, og det har vært bilder fra flere steder hvor jorden har gitt etter for tyngdekraften.
Heldigvis for oss her i Kyoto ligger det et høytrykkfelt mellom oss og tyfonen, men Okinawa er i hardt vær (bokstavelig talt) i disse dager. 250-300mm nedbør i løpet av bare noen timer. Det sies at det har falt like mye nedbør på Okinawa den første uken som det normalt faller i hele Juli.
Tredje tyfon feier forbi Japan for tiden - 140 km/t vind i senteret, og vanvittige mengder med regn. Det er er advarsler om jordskred i hver nyhetssending, og det har vært bilder fra flere steder hvor jorden har gitt etter for tyngdekraften.
Heldigvis for oss her i Kyoto ligger det et høytrykkfelt mellom oss og tyfonen, men Okinawa er i hardt vær (bokstavelig talt) i disse dager. 250-300mm nedbør i løpet av bare noen timer. Det sies at det har falt like mye nedbør på Okinawa den første uken som det normalt faller i hele Juli.
Så det er vått og blæstig. Skal bli spennende å følge utviklingen.

Her i Kyoto er det stort sett varmt og klamt, med stadig uttrykk for regn. Eller det er sol og varmt. Eller det regner. Eller ikke. Bergen har et stabilt værsystem i forhold til Kyoto!!
|
Hva er 30 meter langt, har (minst) 80 føtter, og er dekket av solfaktor?
Eller, hva gjorde de med gamle, avdanka keisere?

Hvilken severdighet i Kyoto krever månedlange ventelister for de innfødte, er omgitt av vakter og slipper turister inn på dagen? Hvilken turistatraksjon er stengt i helgene (og, antar jeg, på nasjonale helligdager)?
Hva er et av de største historiske kompleksene i Kyoto (den brer seg som en skilpadde midt i byen, om man ser den fra høydedragene som omkranser byen).
Eller, hva gjorde de med gamle, avdanka keisere?

Hvilken severdighet i Kyoto krever månedlange ventelister for de innfødte, er omgitt av vakter og slipper turister inn på dagen? Hvilken turistatraksjon er stengt i helgene (og, antar jeg, på nasjonale helligdager)?
Hva er et av de største historiske kompleksene i Kyoto (den brer seg som en skilpadde midt i byen, om man ser den fra høydedragene som omkranser byen).
Vel, svaret er Kyoto Imperial Palace. En gang selve maktsenteret i Japan. Hvor hjerter ble knust, drømmer ble til virkelighet (eller revet i småbiter, som så ble sluppet for vinden å bære avsted). Hvor penger aldri var et problem (kanskje?). Hvor keiseren hadde én inngang (som også keiserinnen kunne, aller nådigst, benytte når hun var i følge med sin elskede ektemannn). Hvor Keiserinnen hadde én inngang (noe til siden for hovedinngangen, med en rundere og mer feminin form). Hvor høyere adelige hadde én inngang (hvor de kunne komme inn med oksedrevne vogner, og de slapp å gå på grusen (og i de mindre adeliges åsyn) for å komme inn til sitt lille venterom. Hvor lavere adelige hadde sin inngang (hvor føtter var eneste godkjente fremkomsmiddel, og de måtte gå på bakken til de kom til trappen hvor de kunne, etter å ha tatt av seg sine sko (eller sandaler, eller hva de nå hadde på føttene i den anledning) kunne trippe så lett på tå inn i rommet beregnet på folk av deres lave rang (dette rommet var, selvsagt, lengst vekk fra Keiserens mottagelsesrom, med de høyere rankede hakket nærmere). Hvor kjøkkenet var et stort hus plassert mer eller mindre i sentrum av palasset, så langt vekk fra alt annet som mulig (fare for brann). Hvor Keiserens bolig var i syd, keiserinnens (og barnas) i nord og tjenere (og andre adelige) spredd omkring som mygg rundt en søring på Finnmarksvidda.

Vi var tre skandinaver som tok turen inn i fortiden, to dansker og en nordmann. Finn og Jan var på bisnissreise i Japan, og jeg, vel jeg bor her. Om du fikk inntrykk av at det bare av oss tre, må jeg si at resten av verden også var representert. Det var japanere som snakket amerikansk, det var tyskere, italienere, nederlendere, kinesere og andre nasjoner jeg ikke fikk med meg. Vi ble geleidet rundt av en søt japansk guide som trutmunnet en bærbar snakkeboks, som ba oss ta bilder av alt (og som minnet oss på at det var helt greit å ta bilder i omtrent hver tiende setning). Hun ledet oss rundt, på lang, lang rekke, ingen ut av rekka måtte gå (for da ville fiskelorten som hang etter oss, aller høfligst, slå ut med armene for å fange oss inn og skysse oss i riktig reting igjen) mens hun fortalte historier; om menneskene, magien og historien. Om hvordan palasset i utgangspunktet var midlertidig, men at det ble påbygd og påbygd opp gjennom århundrene, hvor stilarter avløste stilarter ettersom det brant ned igjen og igjen. Hvor takene var dekket med tynne lag av ceder-tre bark (hundre lag, og barken ble skåret av trærne uten å hugge dem ned, men det tok lang tid før de kunne høste bark fra de samme trærne igjen). Hvor - siden det var langt til havet og stranden - stranden ble laget i hagen så keiseren, om han følte for å se mer av landet, kunne ta en tur og nyte utsikten.
En av keiserene hadde et hus bygget med åpning mot syd (og gulvet hevet) så han kunne dra nytte av en sval bris i sommervarmen. Her hadde han sin seng (to tatami-matter i tykkelse), her hadde han sin trone hvor han tok imot eller hvilte (en stol) og en tatamimatte foran stolen som han, eller besøkende kunne sitte på. Ved siden av tronrommet var et bord med stoler hvor han inntok dagens to måltider.
Tjenerne trengte ikke si noe før de kom inn til ham, gulvet ga nok lyd til at han visste at det kom noen. De stampet kanskje med føttene og, for alt jeg vet.
Syngende gulv (Nightingale floor) var ikke helt uvanlig på den tiden, og keiserens hus var intet untak. Et bilde sier mer enn det jeg forklarer, så her er en link du kan klikke på. Idéen er at det piper (eller synger som en nattergal) for hvert et steg. Vanskelig å snike seg innpå noen om gulvet de går på lager lyder...

- Digressjon -
En bok av Lian Hearn være av interesse om du vil få et innblikk i den praktiske nytten.
Accross the Nightingale Floor (Tales of the Otori, Book One) er en historisk basert fantasi-roman som jeg har lest med stor fornøyelse. Det er kanskje ikke helt din type bok, men, om man ikke prøver noe nytt, vil man for alltid bli stasjonær (for å sitere Tor Åge Bringsværd: Den som alltid har fingeren i jorda går i sirkel).
- Slutt digresjon -

Mon hvordan det er å ha en flokk med svettende utlendinger hengende etter deg mens du gjør ditt beste for å overbringe den stolte tradisjon dere er omgitt av? De hører på deg med et halvt øre, kameraene glitrer i solen og summingen og klikkingen fra millioner av yen i glass, metall og plastikk avbrytes av latter, snakk og subbing i grusen mens du har så mye på hjertet, så kort tid å uttrykke det på og en stemme som knapt nok bærer selv med elektronikk. Ingen enkel jobb!

Så, hvordan var keiserpalasset?
Vel. Man kan jo ikke annet en bli imponert over palasset (om man skal kunne kalle det et palass). Mange fine bygninger, glitter og stas. Grusganger, store områder med striglet grus, trær, blomster, busker. Parkanlegg, dammer, små bekker og tesalonger. Må ha vært imponerende, prangende og overhveldende i sin tid, da det faktisk var i bruk. Nå var det bare dødt - noe som er et problem for de fleste av den typen steder, hvor alt er lukket for publiken. Det er litt synd, i og med at mesteparten av bygningene faktisk ikke var så gamle (siste store brann var i 1854, og det ble bygget opp igjen som det var året etter).
På den andre siden er det mer som stallen til Luis XIV enn som domenet til herskeren over en nasjon med kultur (på den tiden) som var minst like avansert en den europeiske. Så jeg skal innrømme at jeg gikk derifra noe skuffet - hadde forventet noe 'mer' enn en samling bygninger (imponerende og fascinerende, ja) og en håndfull hager. Kan være fordi vi bare så utsiden at det hele virket som et filmsett på en film som vil så mye, har bra folk, men mangler budsjettet til å komme over kneika fra å være bare en film til å bli en 'transport' til en annen virkelighet. Det hele var upersonlig, og dermed ble det hele også distansert og fjernt. For å si det sånn, bygningene var ikke spektakulære nok til å underholde (selv ikke en som meg, som har sansen for gamle bygninger og historie) på egenhånd. Jeg kan skjønne japanerne som i løpet av de to ukene det er åpent for den gemene hop, går mann av huse for å få med seg palasset. Det er, tross alt, en del av deres historie, og for japanere (de fleste virker som de er stolte av sin fortid, enten de nedstammer fra samuraier eller bønder) er det historiske nok til å få gammelt tømmer og meter på meter med kø til å bli en minneverdig opplevelse.

Jeg tror vi var enige om at det var ok, men at det manglet det siste for at vi skulle drømme om det i de kommende nettene (med et salig smil om munnen, i allefall).

Så, hva gjorde de med gamle, avdanka keisere? Og gikk de avdanka keiserene frivillig over i pensjonistenes rekker?
Svaret på det første er at (om de ikke ble myrdet eller døde av mer naturlige årsaker) flyttet ut av palasset og over gata. Et steinkast unna murene, sørøst for palasset ligger Sento Imperial Palace. Dette ble bygget i 1630, men etter den store brannen i 1854 var det ingen keisere som trengte å trekke seg tilbake for å nyte sine rynkers sved. Den største bygningen i dag (Kyoto Omiya Palace) ble bygget i 1867 for en keiserinne som ville trekke seg tilbake. Hun forble tilbaketrukket i godt og vel 5 år før hun kjedet seg og flyttet tilbake til Tokyo, og Sento Imperial Palace ble likvidert.

Men, nok om historien. To dansker og en nordmann trosset alle språkbarriærer, og deltok på en guidet tur i denne fantastiske hagen. På mange måter er denne mer facinerende enn hovedpalasset, her er det hager og skjønnheten i naturen (selvsagt, på japansk vis) hjulpet av gartnere, landskapsarkitekter og et klima som tvinger selv den med de mest brunsvidde fingere til å få planter til å blomstre.
Vi var betraktelig færre på dette turen, men også her hadde vi en vakt hengende etter oss. Hagen bare ba om å bli foreviget i sakte panoreringer. Guiden tok det med ro, og siden oss ikke-japanske ikke skjønte så mye allikevel ble det til at vi ble hengende etter. Totalt var vi vel 5 utlendinger, så herremannen i uniform slapp å være helt ensom der bak.
Også her var det en kunstig strand, dekket med flate, rundt stener. 111000 av dem ifølge leafleten vi fikk utdelt. Transporten av hver stein er sagt å koste tilsvarende en sho (1,9 liter) ris. Og de kaller diamanter dyrt?
Det er et kunstig fossefall i den nordlige delen av dammen, som går over i en smal tarm, brobedekket, selvsagt, før den kommer til den sydlige delen, med stranden liggende som en halvmåne på øst- og sydsiden av dammen. Seika-tei, et tehus, med utsikt over dammen, dekorerer den sydlige bukten. Dette tehuset er oppkalt etter et dikt av den kjente kinesiske poeten Li Bo (701-762). Om han noensinne drakk te der er tvilsomt, men det var ingen halvlunkne tekanner igjen, så om så var er det lenge siden. Men utsikten fra tehuset er nok til å få enhver halvveis romantiker til å grave dypt i inspirasjonens brønn og komme opp med noe nytt og spennende. Hadde ikke hatt noe imot å ha det som skrivestue, nei.

Hvor mange meter med digital film som ble fotografert, og hvor mange meter med miniDV-tape som ble trukket gjennom kameraene er ikke godt å si, men hadde tradisjonell film fortsatt vært i bruk, hadde antallet tombokser kunnet fyllt en bærepose.
Siden jeg ikke har annet enn et video-kamera har jeg ikke så mange bilder å vise fram (det kan hende det kommer noen, før eller siden, men ikke hold pusten i spenning).
|