aug 2006
Besøk på en grav (eller Når vi døde vågner)
Om du er så heldig at du kan besøke et japansk gravsted, ikke blir forundret (ei heller sjokkert) om du ser en boks med øl, eller et glass med sake eller shochu stående foran gravsteinen. Og ser du et menneske sitte foran graven og skåle med sin avdøde er dette en naturlig følge av hvordan shintoismen og buddismen fungerer
Om du er så heldig at du kan besøke et japansk gravsted, ikke blir forundret (ei heller sjokkert) om du ser en boks med øl, eller et glass med sake eller shochu stående foran gravsteinen. Og ser du et menneske sitte foran graven og skåle med sin avdøde er dette en naturlig følge av hvordan shintoismen og buddismen fungerer - det er tross alt fedredyrking det er snakk om her, med minnene om fedrene, om sjelene som kommer tilbake av og til (denne uken er en av disse tidene hvor de kommer tilbake, men de får ikke blir for lenge før de sendes tilbake med flammer i baken), og hvor det ikke er uhørt at en faktisk snakker med forfedrene når en er ved graven. De besøkende har med flasker med vann, og de heller vann over gravsteinen og gjerne vasker den og fjerner mose og alger som evt. har begynt å ta bolig. De tenner røkelse og, om det er en grav med flere beboere, går rundt den og ber til hver side. En Japansk grav er ofte en firkantet sten, med navnene på beboerene hugget inn i siden. Hvordan de organiseres varierer, både med sted og religion. Noen steder fylles hver side inn med hele navnet, andre steder er etternavnet på fronten av stenen og fornavnene på baksiden. Flere steder settes det treflak med påskrift i en egen, dertil avsatt beholder. Mer informasjon kan finnes her, men, som med alt annet wikipedia, ta informajsonen med en klype salt.

En ting jeg tenkte på i bilen da vi var på vei til graven var - hvorfor i alle dager skulle de døde gidde å holde til på et gravsted? Tross alt, det er jo full av døde mennesker, kan neppe være særlig spennende. Kanske i begynnelsen, men skulle tro folk ble rimelig lei av hverandre etter 20-300 år.
Kanskje det er noe med dette at de kan komme tilbake hvert år, man dørene åpne den 13, og lukkes igjen den 16. Så, be there or be square. Du kan møte dem for denne ene gangen i året, men nåde dem om de blir for lenge - må være slitsomt med gamle mennesker som raser rundt og lurer på hva de har gjort med livet, når de ser sine arvinger leve, som de en gang gjorde.

Men, det kan jo være noe så enkelt og 'kjedelig' som at de levende må ha en dag å minnes de døde, en dag hvor ingenting annet er av interesse, og kun de døde teller. Vi er vel den eneste arten som bryr oss om de som en gang var, og som bruker 4 dager i august på å minnes dem, men ikke lar dem blir for lenge, fordi det, tross alt, kan være svært ubehagelig i lengen. Hvem vil vel være omgitt av døde 24/7?

Denne festivalen er kalt obon, og er en av (de mange) mulighetene for familiene til å komme sammen, og møtes, nesten uansett hvor vinden har ført dem.
Et av resultatene for dette er selvsagt at alle ut- (og når det hele er ferdig) innfartsårer er klogget sammen, og det knapt nok rører på seg. I Japan er det ikke bare mange mennesker. Det er MANGE mennesker, og når alle har same idéen, til samme tid, sier det seg selv at det blir problemer når det bare er så mange felter, og alle skal bruke bilen samtidig. Eller ta toget (som, tross alt, er noe bedre), men like fullt. 100% dekning på reserverte plasser. Pluss alle de som står eller velger ikke-reserverte plasser. For ikke å snakke om fly. Fullt, fullt, fullt.
Så, for 4 dager i august er familiene samlet, de dødes minne drikkes, og de fleste kontorer og butikker er stengt (i allefall de små butikkene. Supermarkedene ville vel vært åpne selv om Elvis bestemte seg for å komme tilbake for å synge laiv for statsminister Koizumi) og Japan kryper til en slags stand-still. Det er ikke ofte det hender, Japan er et land som er ‘convenient’ til framfor fingerneglene.

Obon-festivalen avsluttes den 16. august. Hva slags feiring vairerer fra sted til sted. I Kyoto tennes store bål på fjellene omkring, og røyken fra disse hjelper forfedrenes sjeler tilbake hvor de nå enn skal. Det arrangeres også lokale arrangementer, med dans og musikk. Om du befinner deg i nærheten av et slikt arrangement er det fritt fram å delta i dansen. Det er bare å følge på, og gjøre som de andre.

En del av feiringen er, bortsett fra å besøke de de dødes hvilested den 13. eller 14. er å spise til deres ære.
Under mitt besøk i Ayabe var det 'sushi-gjør-det-selv' på menyen.
Slett ikke et dårlig måltid. På japansk vis er det en stor bolle (tenk gammel norsk butt, kuttet ned til den er en 10-15 cm høy, og har en diameter på ca. en lp-plate) fylt med ris. Fire (i dette tilfelle) skjeer i risen klare til bruk. På bordet står ellers øl i større mengder (og godt er det), fat med rå sverdfisk, rå blekksprut, crab-sticks, plommeblader, eggerøre skåret i strimler, raspet hvit reddik, syltet reddik, soyasaus, wasabi og andre godsaker. Sist og på bunnen, nori.

Hvordan det hele foregår?
Du tar et blad med nori. Du kan justere størrelsen ved å dele den i to (eller lage en stor sushi-roll). På denne flaten med nori smører du ris, på dette legger du fisk, syltet reddik, plommeblader, etc, alt etter hva smaken skulle tilsi og hvor stor plass du har på norien. Eller crab-stick, egg, syltet reddik, etc. Om du velger å lage en større sushi, kan du selvsagt legge på mer, og komponere mer ineressante kombinasjoner.
Fisken dyppes i en blanding av soyasaus og wasabi (dette 1. for å gi mer smak, og (ikke minst) 2. for å drepe eventuelle bakterier som måtte finne på å befinne seg på fisken før den stappes i munnen, og blir sterilisert i magesyren). En tre-fire lag er nok, før du ruller norien sammen til en tjukk sigar, som så plasseres i munnen og spises under stor glede. Gjentas til magen er full. For ikke å glemme, øl til hjernen spinner, og kanskje, kanskje, kommer forfedrene og hilser på.
|
De gamle gleder
En gang i tiden var det mimreprogram også på NRK. Odd Grythe var i spissen for tårevåt mimring, hvor alle fikk bekreftet det alle vet, at alt var så veldig mye bedre før i tiden, dengang selv eksos luktet som blomster og luften i Liverpool var som morgentåke rennende fra Jotunheimen.
En gang i tiden var det mimreprogram også på NRK. Odd Grythe var i spissen for tårevåt mimring, hvor alle fikk bekreftet det alle vet, at alt var så veldig mye bedre før i tiden, dengang selv eksos luktet som blomster og luften i Liverpool var som morgentåke rennende fra Jotunheimen.
Hvorfor jeg snakker om de gode gamle dager? Fordi, på skjermen foran meg, i 60 sykler i sekundet, halvannen time er dedikert til dengangen da alt var så meget bedre. Svigermor sitter og nynner med, og gjennopplever sin ungdoms vår.
Japans svar på Per Aabel (antar jeg, han ser nå gammel ut og blir møtt velkommen av publikum som en av disse gamle, kjente heltene) snakker om fortiden så knapt et øye er tørt rundt i de millioner hjem.

En ting som er slitsom med denne typen programmer er at vibrato-faktoren er høy, med en bølgelenge som veksler fra isse til storetå. Men, slik skal det vel være med de gamle som gjennlever sin ungdom ikke helt har stemmeprakten og pustekontrollen fra sine glansdager.
Jeg har en mistanke om at de som lytter på og synger med ikke nødvendigvis hører med ørene det som synges, men minnene blander seg inn med den fysiske opplevelsen, og totalen blir en hybrid som tilfredstiller.
|
5 a.m
Klokka er før fem en fredag morgen. Varmen gjør det umulig å sove. Så jeg står heller opp. Sjekker e-posten, leser nyheter, kladder litt på web-siden, skriver dette.
Klokka er før fem en fredag morgen. Varmen gjør det umulig å sove. Så jeg står heller opp. Sjekker e-posten, leser nyheter, kladder litt på web-siden, skriver dette.
Kaffen er det første som settes på om morgenen, og vanligvis er kafffemaskinen en vennlig liten fyr. Men i dag freste den mot meg da jeg skulle sjenke i koppen. Kanskje den var like trøtt som meg, og heller ville sove et par timer til før den måtte jobbe. Ikke godt å si.
Men den ga meg i allefall inspirasjon til å skrive dette - så helt uten verdi var det ikke.
Mon hva slags artsnavn jeg skal gi den? Caffemaskinus nocturnius fresus, kanskje? På godt norsk illsint kaffemaskin.
Shino ligger enda og sover, men jeg sniker meg inn på soverommet og kikker ut på dagen som våkner til liv der ute. Blir en varm dag.
|