sep 2006
Keiserens nye fjær (eller Der er født en arving)
Endelig, etter år med negelspising og sure oppstøt er den japanske arvedrekken avklart også fram til midten av dette århundrede.
For første gang på 41 år er det født en gutt inn i den keiserlige familie.
Endelig, etter år med negelspising og sure oppstøt er den japanske arvedrekken avklart også fram til midten av dette århundrede.
For første gang på 41 år er det født en gutt inn i den keiserlige familie. Sist gang dette skjedde var da faren ble født. Hvorfor det ikke har blitt født gutter inn i familien er vanskelig å si. Gudene som morer seg, kanskje? Dårlige gener? Miljø? Levesett? Eller, kanskje det ikke var ment å skulle skje før nå.

Hva er problemet med jenter, spør du kanskje. Hvorfor kan ikke Prinsesse Aiko, datteren til Kronprins Naruhito (arving #1) bli keiserinne? Eller Prinsesse Kako eller Kiki, døtrene til prins Akishino (arving #2)?

Vel, siden 1889, da den nåværende grunnloven ble godkjent, har det vært lovfestet at arverekken kun kan gå gjennom det mannlige lem, og at kvinner ikke har noe ansvar (annet enn å føde flere menn, selvsagt). Slik sett er dagens 'moderne' monarki mer av europeisk kongelig karakter enn den klassisk japanske.
En gang i tiden, dengang landet var stort og sterkt, og verden utenfor kun var hvisking i krokene, var keiserembedet noe somgikk på omgang i den store keiserfamilien. Rundt 10 år var vanlig lengde å styre, og det var en periode vanlig at den påtroppende keiser var bare barnet (bokstavelig talt), og at han eller hun avgikk som ung voksen, for å leve resten av livet uten å gjøre så veldig mye annet enn å bli degget, dullet og innfridd alle ønsker..
Dette var fordi keiseren var mer av en sermoniell karakter, en 'gud i menneskeham' enn noen egentlig maktfigur. Makta satt bak og trakk i trådene, og styrte gjennom keiseren. Hvor mye makt keiseren hadde har selvsagt variert opp gjennom tidene, men for denne delen av historien er det mye som er skrevet. Nettet er fullt av info om dette, så du kan begynne her. Husk bare at wikipedia skal saltes godt før informasjonen spises rå!

Hva Kiko og Akishinos sønn innebærer er en retur til lover innført for 117 år siden, uten fare for revisjoner grunnet situasjonens tilstand.

De konservative kan selvsagt juble i gatene. Noe de også gjorde den 6. september. Ekstranummre av avisene ble revet vekk, det var timer på timer med teskje-ekstrasendinger på fjernsyn, nasjonens ledere og deres støttespillere kunne smile lettet - status quo er opprettholdt, kvinnens plass er fortsatt på kjøkkenet.

Det var riktignok jobbet for å endre loven slik at arverekken også kunne føres videre av personer utstyrt med doble X-kromosomer. Statsminister Koizumi uttrykte under sin årlige tale den 20. januar 2006 at han skulle jobbe for å endre loven slik at arverekken kunne fortsette også via de kvinnelige medlemmene.
Men, så ble Prinsesse Kiko gravid, og det hele ble lagt på is i påvente av resultatet.

Det ble kjent at Prinsesse Kikos svangerskap ikke helt gikk etter planen. Noe var galt med henne, og hun var til stadige sjekker på sykehuset i tiden som ledet opp til fødselen. En blyg og blek kvinne smiler og vinker til blitsregnet utenfor et nedrullet bilvindu på vei til og fra sykehuset. De offisielle oppdragene ble stadig færre - hun skulle spare på kreftene til den store styrkeprøven.
Så pressen var engstelig, folket var engstelig og alle var nysgjerrige. Hva slags kjønn ville det være på ungen? Ville nasjonen måtte kapitulere, og godta endringer i loven? Eller kunne det utroligste skje.
Så, den 6. september kunne endelig pressen slippe jubelen løs - de hadde endelig noe hyggelig å fylle nyhetene med. Prinsesse Kiko fødte en sønn med keisersnitt (pun intended) og alle brikkene for fortsatt XY-dominans var lagt for en lykkelig framtid.

Noe jeg begynte å tenke på var; hva om Prinsesse Masako og Kronprins Naruhito plutselig skulle finne på å få en sønn? Hva vil vel Prins Akishino tenke da. Her er han nr. to, og hans sønn nr. tre. Hans onkel er nr. 4. Vil onkelen bli skjøvet ut av familien? Vil Prins Akishino bli enda gråere av frustrasjonen over tapte muligheter? Eller vil han puste lettet ut og vite at i allefall hans barn kan forbli så normale som keiserlige i et tradisjonstro land som Japan kan få lov til å forbli?

Det er lovfestet at japanske kvinner som gifter seg utenfor den keiserlige familien (mao. med en 'sivilist') vil miste sin tittel, og må ta del i det normale livet. En helt annen ting er at de kanskje ikke er forberedt på det livet, skjermet som de har vært opp gjennom årene. Et godt eksempel er eks-Prinsesse Sayako, yngste datter til Keiser Akihito som ble gift med en helt normal japansk mann tidligere i år. Hun måtte lære å handle i vanlige butikker. Hun måtte lære å ta t-banen til by'n sammen med alle de andre. I det heletatt - et sprang fra store høyder ned til oss vanlig dødelige.
Vil det samme skje med den enda ikke navngitte guttungen (navnet blir bestemt den 12. september - 6. dager etter fødselen) dersom det viser seg at Kronprinsen klarer å skvise ut noen Y-kromosomer som overlever svømmeturen og faktisk klarer å komme først frem?

Sansynligvis vil han forbli prins uansett hvor mange sivilistiske jenter han gifter, i motsetning til kvinnene. For, det skal ikke produseres keiserlige utenfor palassets vegger!
Slik sett er det vel omtrent det samme som i Norge, hvor Märtha Luise ikke lenger er prinsesse (og Ari slett ikke er noen prins, takk undt lov). Spørsmaålet er om den japanske versjonen av Märtha får lov til å bruke prinsessetittelen selv om hun skriver en barnebok, og den skal lanseres i USA. Jeg tviler på det. Enten er man prinsesse, eller så er man ikke prinsesse. Man kan ha vært prinsesse, men om man ikke lenger er det, er man ikke lenger prinsesse, og tittelen har flakset som en tanke i vinden.

Om japanerene er opptatt av de keiserlige sånn ellers og utenom de store begivenheter? Jupp. Det er nyheter stadig fyllt med alle stedene de er, at keiserinnen vinker til publikum (og for å være sikker på at alle får det med seg, forteller reporterene akkurat hva som skjer på skjermen. Service skal det være. Norsk presse (kanskje med unntakk av S&Hr) er som ignoranter å regne i forhold til det japanske mediesirkuset som omgir de keiserlige.

Vi kommer tilbake den 12. med navn på arveprinsen. Men ikke hold pusten helt til den tid, spenningen er til å leve med. Pust dypt inn, sånn ja. Slipp den ut. Se der, selv om du må vente i hele 4 dager på svaret kan du overleve dagen. Fantastisk, ikke sant?
|
Dagen derpå - svarte flekker på en fjellside.
Det er dagen derpå. Obon-festivalener over, forfedrene har dratt hver til sitt, og familiebesøkene er over.
Under meg ligger Kyoto som en fredelig flekk. Bilene er Matchbox lekebiler, og jeg kan, om jeg myser, se små mennesker som vandrer gatelangs, hver med sitt mål for øyet.
Det er dagen derpå. Obon-festivalener over, forfedrene har dratt hver til sitt, og familiebesøkene er over.
Under meg ligger Kyoto som en fredelig flekk. Jeg kan, om jeg myser, se små mennesker som vandrer gatelangs, hver med sitt mål for øyet og små Matchbox-biler som suser rundt.
Rundt meg er det også mennesker, familier som har tatt turen hit opp til Mt. Daimonji for å få med seg siste rest av festivalen.
Dagen i går flammet opp på fem fjell rundt Kyoto, hvert fjell i sitt kinesiske symbol. Daimonji er, om ikke spesiel, så i allefall ett av de mer spesielle. Dai betyr stor, og monji betyr skrifttegn (eller bokstav, om du vil). Så Daimonji betyr, bokstavelig talt (ha!) stort skrifttegn. Noe det også er.


obon_fjellene2
Fjellene sett fra Daimonji

August er den varmeste måneden i Japan, og denne August har vært den varmeste (og våteste) på lenge.
Så det er kanskje ikke så underlig at svetten renner av meg, og at jeg må flytte tastaturet rundt for ikke å dryppe for mange dråper på det.
Det ser ut som folket er her oppe og samler på køl-biter fra bålene i går. For en nasjon som er så høy-tek, er fortiden fortsatt et pust i nakken hvor sjelene til forfedrene segler omkring og kan skade (eller hjelpe) om man ikke er forsiktig.
Det er en av de tingene som er 'spesielt' med Japan, og som gjør det så anderledes. Denne stadige strebingen framover, framover, men med fortiden som en gummistrikk hengende som en navlestreng til fortiden. Det er ikke så underlig om det snubles av og til.
|