Dagbok fra Japan
Mikan og sørvis
Har du noen gang opplevet at du, etter å ha kjøpt en 10-kilos kasse med klementiner, har kommet hjem å finne halvparten av dem (eller deromkring) råtne eller i ferd med å bli dårlige?
Eller at klementinene som ser så gode ut faktisk ikke smaker som de ser ut? Fulle av steiner, mjuke og vassne, eller direkte sær smak?
Har du noen gang opplevet at du, etter å ha kjøpt en 10-kilos kasse med klementiner, har kommet hjem å finne halvparten av dem (eller deromkring) råtne eller i ferd med å bli dårlige?
Eller at klementinene som ser så gode ut faktisk ikke smaker som de ser ut? Fulle av steiner, mjuke og vassne, eller direkte sær smak?

Ta en tur til Japan.
Vi var innom det lokale supermarkedet for å hande mat til middagen, og siden jeg har blitt noe ”sær” i matveien (med andre ord, ikke spiser spesielt mye søtt lenger, annet enn det uten sukker og dets derivater) fant mine svigerforeldre ut at vi skulle kjøpe inn en kasse med mikan (japanske mandariner eller klementiner).
Så, jeg plukket ned en tikilos eske med mikan, og satte den på trillevognen på vei til kassen. Det var kjøpt inn ikke bare mat, men også drikke, og vognene var rimelig fulle av snadder av alle sorter. Min svigerinne og hennes ektemann (vi skal i bryllup sånn medio januar 007) var også ventet på besøk til denne spisefesten (og hvilken dag i Ayabe er ikke spisefest av et eller annet slag?), så mikan kom godt med.
Uansett, for at det hele skulle gå noe raskere gikk otōsan (svigerfar) til en kasse, og svigermor til en annen kasse. Otōsan hadde ansvaret for mikan'en. Jeg fulgte ikke så veldig nøye med, men la merke til at kassadama tok kassen med mikan og forsvant tilbake til stedet vi fant den. Javel, tenkte jeg. Kanskje vi må kjøpe mikan fra een egen disk eller noe sånt. Men nei. Svaret var enkelt. Og det er noe av dette som er fascinerende med Japan, og dets syn på kunder og sørvis (i motsetning til endel norske butikker jeg ikke skal nevne for å unngå at de blir for røde i sine heller late, kundefjerne ansikter). Du skjønner (og dette har jeg sagt før og kommer sikkert til å si det igjen) begrepet kundesørvis har faktisk en betydning her borte. Her er det kunden som faktisk holder butikkene i live, ikke et ønske om at det ikke skal være for mange av disse ufordragelige kravstore kundene.
Hva denne utskeielsen i ord har med mikan å gjøre?
Ikke annet enn at det er SØRVIS. Jepp. Sørvis. De tok kassen til en sjekkedisk (i mangel av bedre ord) for å sjekke at ingen av de små oransje fruktene var råtne eller i ferd med å bli dårlige. Jeg synes jeg ser den lokale Rimien (eller Rema1000 eller Kiwi eller hva de nå enn heter, alle disse ”billigkjedene&rdquoWinking eller andre supermakreder gjør det samme i Norge. Har du opplevd det? Har du i det heletatt hørt om at det har skjedd? At de faktisk sjekker at det som er i kassa er brukanes og ikke er i ferd med å bli dårlig?
Ikke jeg heller. Og det er det som gjør at Japan er et mekka for kunden. Sørvis. Stolthetet butikken utviser av den enkle grunn at kundenes tilfredsstillelse er det som gjør at de kommer tilbake.
Selvsagt, og dette har jeg også sagt før, antallet som arbeider i butikkene er betraktelig større en den kvisete guttungen og den kryssøyde butikkeieren som såvidt gidder å kikke opp fra kassen når du spør om hjelp. Lønningene er noe lavere enn i Norge, og dermed kan de også ansette flere mennesker, men alle de som jobber har en stolthet i øynene, en holdning som sier at de faktisk er proffesjonelle og ikke bare der for å tjene noen kroner til det nye dataspillet.
For all del, det er helt sikkert noen av dem også, men miljøet i butikkene er slik at dersom man ikke har en viss proffesjonalitet til kundene vil det ikke vare lenge før man er på huet og ræva ut døra uten mulighet for å komme tilbake igjen. Antar jeg. Og slik burde det være også i Norge. Det å jobbe i et supermarked burde være en positiv affære - det er tross alt kunder og penger det er snakk om, og dersom penger er gud (som det er for det fleste kjøpmenn) burde man sørge for at kundene faktisk er fornøyde og kommer tilbake med et smil om munnen, og ikke bare fordi de er ”billige”. Selv om antallet butikker ikke er så stort at konkurransen holder kjøpmannen våken om natten er det desto viktigere at den personlige sørvisen forblir α og Ω.
|
Godt nytt år
En hilsen fra Japan med ønske om et godt nytt villsvinets år, 2007 (man kan jo alltids uttale det som en dobbel dobbel-o-seven)...
|
I det siste
har det ikke kommet så mye på sidene mine. Beklager det. Har vært opptatt med diverse ting - så mer vil komme etterhvert. Du kan ta en titt på VR-Japan og kikke deg litt rundt i Keiserens hage (det som er oppe så langt, i allefall). Mer kommer, men som de sier, TTT.

Om jeg ikke har funnet på noe den siste måneden? Jo'a. Litt. Men merkelig nok blir Japan mer og mer vanlig for hver dag, og det blir lenger mellom alt det rare. Kan det være fordi sansene blir sløvet av all bombarderingen? Fordi jeg har innsett at 'det bare er sånn, det er sånn de er'? Ikke umulig. Desverre, vil jeg kanskje si. Eller er det fordi de er så sprø at ingen ville tro meg om jeg sa som det var?

En annen ting som har tatt mye tid (selv om det ikke burde det) er at vi har skiftet spor, og bestemt oss for at den brede motorvei (den sammen med alle de andre) ikke fører dit vi vill. Så vi har hoppet av og begynt å gå på en sti i skogen, omgitt av fugler, dufter, natur og smaker. Vi har skiftet fra kjemikalier og tomme kalorier til ekte mat, slik naturen selv gir den til oss uten menneskelig innblanding. Vi har blitt mennesker av Makrobiotikken...
har det ikke kommet så mye på sidene mine. Beklager det. Har vært opptatt med diverse ting - så mer vil komme etterhvert. Du kan ta en titt på VR-Japan og kikke deg litt rundt i Keiserens hage (det som er oppe så langt, i allefall). Mer kommer, men som de sier, TTT.

Om jeg ikke har funnet på noe den siste måneden? Jo'a. Litt. Men merkelig nok blir Japan mer og mer vanlig for hver dag, og det blir lenger mellom alt det rare. Kan det være fordi sansene blir sløvet av all bombarderingen? Fordi jeg har innsett at 'det bare er sånn, det er sånn de er'? Ikke umulig. Desverre, vil jeg kanskje si. Eller er det fordi de er så sprø at ingen ville tro meg om jeg sa som det var?

En annen ting som har tatt mye tid (selv om det ikke burde det) er at vi har skiftet spor, og bestemt oss for at den brede motorvei (den sammen med alle de andre) ikke fører dit vi vill. Så vi har hoppet av og begynt å gå på en sti i skogen, omgitt av fugler, dufter, natur og smaker. Vi har skiftet fra kjemikalier og tomme kalorier til ekte mat, slik naturen selv gir den til oss uten menneskelig innblanding. Vi har blitt mennesker av Makrobiotikken.
Det vil komme mer om dette ettersom det skrider hen, men det er en interessant måte å se verden, en som gir mening og som viser fingeren til matkapitalen og den kjemiske industrien.
Noe av det som slår en når en ser på fjernsyn etter å ha begynt å tenke sjæl (om jeg skal være så frekk å bruke det uttrykket) er at alt det reklameres for er skadelig for deg. Alt. Hver bidige, lile fordømrade ting. Enten det er mat eller bensin eller kjøretøy. Kanskje et par unntak i ny og ne (alle baksider har også en forside, som det så fint sies), men all maten det reklameres for er med på å ødelegge lever, blodårer, nyrer, hjerte, hjerne og tarm. Og legene lurer på hvorfor overvekt, kreft og hjerteproblemer blir mer og mer vanlig? Se på hva du spiser. Er vi laget for å spise sprøytemidler? Kjemikalier? Tomme kalorier? Proteiner og fett til det tyter ut av lever, nye og ører? Selvsagt ikke. Se på historien. Hvor begynte det hele å gå galt? Da vi bestemte oss for at vi er hevet over naturen og at vi vet best hvordan vi skal spise, og at fortiden er noe som helst skal glemmes på pengenes og framtidas offeralter. Så om livet er kjært og du virkelig vil leve, ta en titt på hva du spiser og spør: hvorfor spiser jeg dette? Er det fordi en "ekspert" har sagt det? Hvorfor sa "eksperten" dette? Hva er hans (eller hennes) grunn for å anbefale det? Non Credo - tenk sjæl. Ikke stol blind på noen. Spesielt ingen som har egne økonomiske interesser hver gang de åpner kjeften.

Jeg kommer til å sette opp en side om makrobiotikken om ikke alt for lenge; www.makrobiotikk.no. Denne er ikke oppe enda, men info og kunnskap vil komme. Vi blir hva vi spiser (og jeg mener dette bokstavelig). Søppel inn gir søppelsinn.

Til nestegang - tygg helkorn; mat for hjernen, mat for kroppen.
|
Og navnet, ladies and gentlemen is...
En hel rekke med kameraer har vært ute på gaten i dag, for å spørre publiken hva de mener om navnet på den nye prinsen. De fleste var fornøyd med navnet, endel var til og med stolte av å ha samme navnet (om ikke skrevet på samme måten, men dog) som den nye prinsen. Navnet ble valgt for gi gutten et langt liv. Får håpe det funker. Nøyaktig hva det betyr er jeg ikke helt sikker på, men det er et mildt navn. En oppdatering kommer når betydningen av navnet er avklart.

Og det var det jeg hadde å si i dag.

Å, ja . Navnet.

ひさひと (eller, på 'romanji' Hisahito).
|
Det er ganske ok i grunn, det å stå tidli’ opp om mårran.
For de av dere som er innom heimesida mi sånn i nattens mulm og mørke - fortsett med det. Jeg takker for besøkene. Det er godt å vite at noen faktisk leser det jeg skriver, at de faktisk gidder klikke seg rundt og se det jeg bruker timesvis hver dag på

Nå skal det sies at jeg gjør det mye for min egen del, men siden dette er en personlig vev-side blir det til at det er like mye for familie og venner og de som lurer på noe om hele Japan og japansk kultur og levesett. Ikke at jeg er noen ekspert, langtifra. Men jeg plukker opp litt her og litt der, og til slutt blir summen av de enkelte elementene større enn det jeg føler for å sitte på helt på egenhånd. Ut til folket, gi folket brød sirkus og en dose med kunnskap, toleranse og egentenking.
For de av dere som er innom heimesida mi sånn i nattens mulm og mørke - fortsett med det. Jeg takker for besøkene. Det er godt å vite at noen faktisk leser det jeg skriver, at de faktisk gidder klikke seg rundt og se det jeg bruker timesvis hver dag på

Nå skal det sies at jeg gjør det mye for min egen del, men siden dette er en personlig vev-side blir det til at det er like mye for familie og venner og de som lurer på noe om hele Japan og japansk kultur og levesett. Ikke at jeg er noen ekspert, langtifra. Men jeg plukker opp litt her og litt der, og til slutt blir summen av de enkelte elementene større enn det jeg føler for å sitte på helt på egenhånd. Ut til folket, gi folket brød sirkus og en dose med kunnskap, toleranse og egentenking.

På forsiden av www.bokuwasakkadesu.net er det en liten knappelignende sak på venstre side. Den har to mulige utseende, avhengig av om jeg er på eller ikke. Er den rød betyr det at jeg ikke er online. Er den grønn med en hake betyr det at jeg er online. Med andre ord, at jeg kan snakkes til om ønskelig. Den kan klikkes på, og du vil få meg opp i chat-programmet ditt.
Knappen er. stort sett, korrekt. Det betyr om jeg er våken eller ikke. Om jeg er ved computeren eller ikke. Eller i det minste i Mac’ens umiddelbare nærhet.
Men, ikke alltid. Det hender jeg er ute av huset og lar den være på. Da er det stort sett korte ærender, og jeg er straks tilbake. Andre ganger er den rød, og jeg skal, ifølge systemet, ikke engang være i nærheten av Mac’en. Det stemmer ikke alltid det heller. Det har hendt mer enn en gang at jeg glemmer å logge meg på, enten det nå er underbevisstheten som sier ifra at ‘nu min unge mann, nu skal du jobbe og ikke bli forstyrret av alle de som vil snakke med deg om alt og alt annet også’, eller bevisstheten som sier at, ‘nei, tror ikke det. De som vil ha tak i meg kan sende en e-mail. Den får jeg og leser jeg når jeg vil.’

Japan ligger vanligvis 8 timer før Norge. Så det betyr at jeg sover når du er våken og vice versa med (røffly) 16 timer overlapp. Og finner du meg på sånn i de sene norske nattetimer (eller bare sånn ved kake- og kaffetid på kvelden) betyr det at jeg er tidlig oppe i Japan, og har allerede begynt på dagens gjøremål. Og siden det er tidlig (alt fra klokka 01:30 til 04:30) betyr det at min bedre halvdel fortsatt ligger og sover, og at jeg må være så stille, så stille når jeg tusler meg rundt i leiligheten med en kopp kaffe, frokost og kanskje en liten dose med morgentrim - selv om jeg prøver å flytte morgentrimmen til etter at husfruen har satt sine ben på gulvet og løftet kroppen fra sengen uten planer om å innta horisonten igjen.

Hvorfor jeg står opp så tidlig er resultatet av mentalitet. Jeg har begynt å følge kroppens råd. Jeg legger meg når jeg blir trøtt (om det så bare er nedpå for å hvile litt i løpet av dagen) og står opp når jeg våkner. Totalt gir det mellom 6 og 8 timer søvn i døgnet. Søvnen blir fordelt utover de 24 timer, med majoriteten (og den tyngste delen) i løpet av natten.

Morgenen er stille og fredelig. Jeg har begynt å foreta mine fotografiske aktiviteter om morgenen, mens resten av Kyoto sover. De jeg møter på min vei består stort sett av unge eldre mennesker og de som skal tidlig på jobb. De eldre smiler og sier “Ohayoo Gozaimasu”. Jeg smiler tilbake og svarer med samme mynt; “Ohayoo Gozaimazu”. Det betyr, selvsagt, god morgen sagt på en høflig måte. Den mer avslappede frasen er Ohayoo uten noe mer fixfaxerier. De yngre (og travlere) stirrer mer framfor seg, mutte og trøtte i trynet. En annen fordel er selvsagt at morgenen er kjølig og behagelig. Det er mulig å vandre langt uten å miste en halvliter væske for hver 100 meter. Luften er også frisk og ren, og lukten av natt henger fortsatt igjen.
Det tar ikke så veldig lang tid før det våknes rundt meg, men da er jeg allerede midt i det, og det er for sent å gjøre noe med det. Men antallet hilsinger synker til zero, og jeg er med ett ikke en alien som er ute på vandring i en eksklusiv klubb, men bare nok en utlending som skal ut og ‘gjøre byen’. Så jeg foretrekker den tidlige morgenen, mellom mørke og lyset, mens solen enda dingler over fjellene i øst og tyngdekraften enda ikke har sluppet taket i den.

Det er ganske ok i grunn, det å stå tidli’ opp om mårran.
|
Keiserens nye fjær (eller Der er født en arving)
Endelig, etter år med negelspising og sure oppstøt er den japanske arvedrekken avklart også fram til midten av dette århundrede.
For første gang på 41 år er det født en gutt inn i den keiserlige familie.
Endelig, etter år med negelspising og sure oppstøt er den japanske arvedrekken avklart også fram til midten av dette århundrede.
For første gang på 41 år er det født en gutt inn i den keiserlige familie. Sist gang dette skjedde var da faren ble født. Hvorfor det ikke har blitt født gutter inn i familien er vanskelig å si. Gudene som morer seg, kanskje? Dårlige gener? Miljø? Levesett? Eller, kanskje det ikke var ment å skulle skje før nå.

Hva er problemet med jenter, spør du kanskje. Hvorfor kan ikke Prinsesse Aiko, datteren til Kronprins Naruhito (arving #1) bli keiserinne? Eller Prinsesse Kako eller Kiki, døtrene til prins Akishino (arving #2)?

Vel, siden 1889, da den nåværende grunnloven ble godkjent, har det vært lovfestet at arverekken kun kan gå gjennom det mannlige lem, og at kvinner ikke har noe ansvar (annet enn å føde flere menn, selvsagt). Slik sett er dagens 'moderne' monarki mer av europeisk kongelig karakter enn den klassisk japanske.
En gang i tiden, dengang landet var stort og sterkt, og verden utenfor kun var hvisking i krokene, var keiserembedet noe somgikk på omgang i den store keiserfamilien. Rundt 10 år var vanlig lengde å styre, og det var en periode vanlig at den påtroppende keiser var bare barnet (bokstavelig talt), og at han eller hun avgikk som ung voksen, for å leve resten av livet uten å gjøre så veldig mye annet enn å bli degget, dullet og innfridd alle ønsker..
Dette var fordi keiseren var mer av en sermoniell karakter, en 'gud i menneskeham' enn noen egentlig maktfigur. Makta satt bak og trakk i trådene, og styrte gjennom keiseren. Hvor mye makt keiseren hadde har selvsagt variert opp gjennom tidene, men for denne delen av historien er det mye som er skrevet. Nettet er fullt av info om dette, så du kan begynne her. Husk bare at wikipedia skal saltes godt før informasjonen spises rå!

Hva Kiko og Akishinos sønn innebærer er en retur til lover innført for 117 år siden, uten fare for revisjoner grunnet situasjonens tilstand.

De konservative kan selvsagt juble i gatene. Noe de også gjorde den 6. september. Ekstranummre av avisene ble revet vekk, det var timer på timer med teskje-ekstrasendinger på fjernsyn, nasjonens ledere og deres støttespillere kunne smile lettet - status quo er opprettholdt, kvinnens plass er fortsatt på kjøkkenet.

Det var riktignok jobbet for å endre loven slik at arverekken også kunne føres videre av personer utstyrt med doble X-kromosomer. Statsminister Koizumi uttrykte under sin årlige tale den 20. januar 2006 at han skulle jobbe for å endre loven slik at arverekken kunne fortsette også via de kvinnelige medlemmene.
Men, så ble Prinsesse Kiko gravid, og det hele ble lagt på is i påvente av resultatet.

Det ble kjent at Prinsesse Kikos svangerskap ikke helt gikk etter planen. Noe var galt med henne, og hun var til stadige sjekker på sykehuset i tiden som ledet opp til fødselen. En blyg og blek kvinne smiler og vinker til blitsregnet utenfor et nedrullet bilvindu på vei til og fra sykehuset. De offisielle oppdragene ble stadig færre - hun skulle spare på kreftene til den store styrkeprøven.
Så pressen var engstelig, folket var engstelig og alle var nysgjerrige. Hva slags kjønn ville det være på ungen? Ville nasjonen måtte kapitulere, og godta endringer i loven? Eller kunne det utroligste skje.
Så, den 6. september kunne endelig pressen slippe jubelen løs - de hadde endelig noe hyggelig å fylle nyhetene med. Prinsesse Kiko fødte en sønn med keisersnitt (pun intended) og alle brikkene for fortsatt XY-dominans var lagt for en lykkelig framtid.

Noe jeg begynte å tenke på var; hva om Prinsesse Masako og Kronprins Naruhito plutselig skulle finne på å få en sønn? Hva vil vel Prins Akishino tenke da. Her er han nr. to, og hans sønn nr. tre. Hans onkel er nr. 4. Vil onkelen bli skjøvet ut av familien? Vil Prins Akishino bli enda gråere av frustrasjonen over tapte muligheter? Eller vil han puste lettet ut og vite at i allefall hans barn kan forbli så normale som keiserlige i et tradisjonstro land som Japan kan få lov til å forbli?

Det er lovfestet at japanske kvinner som gifter seg utenfor den keiserlige familien (mao. med en 'sivilist') vil miste sin tittel, og må ta del i det normale livet. En helt annen ting er at de kanskje ikke er forberedt på det livet, skjermet som de har vært opp gjennom årene. Et godt eksempel er eks-Prinsesse Sayako, yngste datter til Keiser Akihito som ble gift med en helt normal japansk mann tidligere i år. Hun måtte lære å handle i vanlige butikker. Hun måtte lære å ta t-banen til by'n sammen med alle de andre. I det heletatt - et sprang fra store høyder ned til oss vanlig dødelige.
Vil det samme skje med den enda ikke navngitte guttungen (navnet blir bestemt den 12. september - 6. dager etter fødselen) dersom det viser seg at Kronprinsen klarer å skvise ut noen Y-kromosomer som overlever svømmeturen og faktisk klarer å komme først frem?

Sansynligvis vil han forbli prins uansett hvor mange sivilistiske jenter han gifter, i motsetning til kvinnene. For, det skal ikke produseres keiserlige utenfor palassets vegger!
Slik sett er det vel omtrent det samme som i Norge, hvor Märtha Luise ikke lenger er prinsesse (og Ari slett ikke er noen prins, takk undt lov). Spørsmaålet er om den japanske versjonen av Märtha får lov til å bruke prinsessetittelen selv om hun skriver en barnebok, og den skal lanseres i USA. Jeg tviler på det. Enten er man prinsesse, eller så er man ikke prinsesse. Man kan ha vært prinsesse, men om man ikke lenger er det, er man ikke lenger prinsesse, og tittelen har flakset som en tanke i vinden.

Om japanerene er opptatt av de keiserlige sånn ellers og utenom de store begivenheter? Jupp. Det er nyheter stadig fyllt med alle stedene de er, at keiserinnen vinker til publikum (og for å være sikker på at alle får det med seg, forteller reporterene akkurat hva som skjer på skjermen. Service skal det være. Norsk presse (kanskje med unntakk av S&Hr) er som ignoranter å regne i forhold til det japanske mediesirkuset som omgir de keiserlige.

Vi kommer tilbake den 12. med navn på arveprinsen. Men ikke hold pusten helt til den tid, spenningen er til å leve med. Pust dypt inn, sånn ja. Slipp den ut. Se der, selv om du må vente i hele 4 dager på svaret kan du overleve dagen. Fantastisk, ikke sant?
|
Dagen derpå - svarte flekker på en fjellside.
Det er dagen derpå. Obon-festivalener over, forfedrene har dratt hver til sitt, og familiebesøkene er over.
Under meg ligger Kyoto som en fredelig flekk. Bilene er Matchbox lekebiler, og jeg kan, om jeg myser, se små mennesker som vandrer gatelangs, hver med sitt mål for øyet.
Det er dagen derpå. Obon-festivalener over, forfedrene har dratt hver til sitt, og familiebesøkene er over.
Under meg ligger Kyoto som en fredelig flekk. Jeg kan, om jeg myser, se små mennesker som vandrer gatelangs, hver med sitt mål for øyet og små Matchbox-biler som suser rundt.
Rundt meg er det også mennesker, familier som har tatt turen hit opp til Mt. Daimonji for å få med seg siste rest av festivalen.
Dagen i går flammet opp på fem fjell rundt Kyoto, hvert fjell i sitt kinesiske symbol. Daimonji er, om ikke spesiel, så i allefall ett av de mer spesielle. Dai betyr stor, og monji betyr skrifttegn (eller bokstav, om du vil). Så Daimonji betyr, bokstavelig talt (ha!) stort skrifttegn. Noe det også er.


obon_fjellene2
Fjellene sett fra Daimonji

August er den varmeste måneden i Japan, og denne August har vært den varmeste (og våteste) på lenge.
Så det er kanskje ikke så underlig at svetten renner av meg, og at jeg må flytte tastaturet rundt for ikke å dryppe for mange dråper på det.
Det ser ut som folket er her oppe og samler på køl-biter fra bålene i går. For en nasjon som er så høy-tek, er fortiden fortsatt et pust i nakken hvor sjelene til forfedrene segler omkring og kan skade (eller hjelpe) om man ikke er forsiktig.
Det er en av de tingene som er 'spesielt' med Japan, og som gjør det så anderledes. Denne stadige strebingen framover, framover, men med fortiden som en gummistrikk hengende som en navlestreng til fortiden. Det er ikke så underlig om det snubles av og til.
|
Besøk på en grav (eller Når vi døde vågner)
Om du er så heldig at du kan besøke et japansk gravsted, ikke blir forundret (ei heller sjokkert) om du ser en boks med øl, eller et glass med sake eller shochu stående foran gravsteinen. Og ser du et menneske sitte foran graven og skåle med sin avdøde er dette en naturlig følge av hvordan shintoismen og buddismen fungerer
Om du er så heldig at du kan besøke et japansk gravsted, ikke blir forundret (ei heller sjokkert) om du ser en boks med øl, eller et glass med sake eller shochu stående foran gravsteinen. Og ser du et menneske sitte foran graven og skåle med sin avdøde er dette en naturlig følge av hvordan shintoismen og buddismen fungerer - det er tross alt fedredyrking det er snakk om her, med minnene om fedrene, om sjelene som kommer tilbake av og til (denne uken er en av disse tidene hvor de kommer tilbake, men de får ikke blir for lenge før de sendes tilbake med flammer i baken), og hvor det ikke er uhørt at en faktisk snakker med forfedrene når en er ved graven. De besøkende har med flasker med vann, og de heller vann over gravsteinen og gjerne vasker den og fjerner mose og alger som evt. har begynt å ta bolig. De tenner røkelse og, om det er en grav med flere beboere, går rundt den og ber til hver side. En Japansk grav er ofte en firkantet sten, med navnene på beboerene hugget inn i siden. Hvordan de organiseres varierer, både med sted og religion. Noen steder fylles hver side inn med hele navnet, andre steder er etternavnet på fronten av stenen og fornavnene på baksiden. Flere steder settes det treflak med påskrift i en egen, dertil avsatt beholder. Mer informasjon kan finnes her, men, som med alt annet wikipedia, ta informajsonen med en klype salt.

En ting jeg tenkte på i bilen da vi var på vei til graven var - hvorfor i alle dager skulle de døde gidde å holde til på et gravsted? Tross alt, det er jo full av døde mennesker, kan neppe være særlig spennende. Kanske i begynnelsen, men skulle tro folk ble rimelig lei av hverandre etter 20-300 år.
Kanskje det er noe med dette at de kan komme tilbake hvert år, man dørene åpne den 13, og lukkes igjen den 16. Så, be there or be square. Du kan møte dem for denne ene gangen i året, men nåde dem om de blir for lenge - må være slitsomt med gamle mennesker som raser rundt og lurer på hva de har gjort med livet, når de ser sine arvinger leve, som de en gang gjorde.

Men, det kan jo være noe så enkelt og 'kjedelig' som at de levende må ha en dag å minnes de døde, en dag hvor ingenting annet er av interesse, og kun de døde teller. Vi er vel den eneste arten som bryr oss om de som en gang var, og som bruker 4 dager i august på å minnes dem, men ikke lar dem blir for lenge, fordi det, tross alt, kan være svært ubehagelig i lengen. Hvem vil vel være omgitt av døde 24/7?

Denne festivalen er kalt obon, og er en av (de mange) mulighetene for familiene til å komme sammen, og møtes, nesten uansett hvor vinden har ført dem.
Et av resultatene for dette er selvsagt at alle ut- (og når det hele er ferdig) innfartsårer er klogget sammen, og det knapt nok rører på seg. I Japan er det ikke bare mange mennesker. Det er MANGE mennesker, og når alle har same idéen, til samme tid, sier det seg selv at det blir problemer når det bare er så mange felter, og alle skal bruke bilen samtidig. Eller ta toget (som, tross alt, er noe bedre), men like fullt. 100% dekning på reserverte plasser. Pluss alle de som står eller velger ikke-reserverte plasser. For ikke å snakke om fly. Fullt, fullt, fullt.
Så, for 4 dager i august er familiene samlet, de dødes minne drikkes, og de fleste kontorer og butikker er stengt (i allefall de små butikkene. Supermarkedene ville vel vært åpne selv om Elvis bestemte seg for å komme tilbake for å synge laiv for statsminister Koizumi) og Japan kryper til en slags stand-still. Det er ikke ofte det hender, Japan er et land som er ‘convenient’ til framfor fingerneglene.

Obon-festivalen avsluttes den 16. august. Hva slags feiring vairerer fra sted til sted. I Kyoto tennes store bål på fjellene omkring, og røyken fra disse hjelper forfedrenes sjeler tilbake hvor de nå enn skal. Det arrangeres også lokale arrangementer, med dans og musikk. Om du befinner deg i nærheten av et slikt arrangement er det fritt fram å delta i dansen. Det er bare å følge på, og gjøre som de andre.

En del av feiringen er, bortsett fra å besøke de de dødes hvilested den 13. eller 14. er å spise til deres ære.
Under mitt besøk i Ayabe var det 'sushi-gjør-det-selv' på menyen.
Slett ikke et dårlig måltid. På japansk vis er det en stor bolle (tenk gammel norsk butt, kuttet ned til den er en 10-15 cm høy, og har en diameter på ca. en lp-plate) fylt med ris. Fire (i dette tilfelle) skjeer i risen klare til bruk. På bordet står ellers øl i større mengder (og godt er det), fat med rå sverdfisk, rå blekksprut, crab-sticks, plommeblader, eggerøre skåret i strimler, raspet hvit reddik, syltet reddik, soyasaus, wasabi og andre godsaker. Sist og på bunnen, nori.

Hvordan det hele foregår?
Du tar et blad med nori. Du kan justere størrelsen ved å dele den i to (eller lage en stor sushi-roll). På denne flaten med nori smører du ris, på dette legger du fisk, syltet reddik, plommeblader, etc, alt etter hva smaken skulle tilsi og hvor stor plass du har på norien. Eller crab-stick, egg, syltet reddik, etc. Om du velger å lage en større sushi, kan du selvsagt legge på mer, og komponere mer ineressante kombinasjoner.
Fisken dyppes i en blanding av soyasaus og wasabi (dette 1. for å gi mer smak, og (ikke minst) 2. for å drepe eventuelle bakterier som måtte finne på å befinne seg på fisken før den stappes i munnen, og blir sterilisert i magesyren). En tre-fire lag er nok, før du ruller norien sammen til en tjukk sigar, som så plasseres i munnen og spises under stor glede. Gjentas til magen er full. For ikke å glemme, øl til hjernen spinner, og kanskje, kanskje, kommer forfedrene og hilser på.
|
De gamle gleder
En gang i tiden var det mimreprogram også på NRK. Odd Grythe var i spissen for tårevåt mimring, hvor alle fikk bekreftet det alle vet, at alt var så veldig mye bedre før i tiden, dengang selv eksos luktet som blomster og luften i Liverpool var som morgentåke rennende fra Jotunheimen.
En gang i tiden var det mimreprogram også på NRK. Odd Grythe var i spissen for tårevåt mimring, hvor alle fikk bekreftet det alle vet, at alt var så veldig mye bedre før i tiden, dengang selv eksos luktet som blomster og luften i Liverpool var som morgentåke rennende fra Jotunheimen.
Hvorfor jeg snakker om de gode gamle dager? Fordi, på skjermen foran meg, i 60 sykler i sekundet, halvannen time er dedikert til dengangen da alt var så meget bedre. Svigermor sitter og nynner med, og gjennopplever sin ungdoms vår.
Japans svar på Per Aabel (antar jeg, han ser nå gammel ut og blir møtt velkommen av publikum som en av disse gamle, kjente heltene) snakker om fortiden så knapt et øye er tørt rundt i de millioner hjem.

En ting som er slitsom med denne typen programmer er at vibrato-faktoren er høy, med en bølgelenge som veksler fra isse til storetå. Men, slik skal det vel være med de gamle som gjennlever sin ungdom ikke helt har stemmeprakten og pustekontrollen fra sine glansdager.
Jeg har en mistanke om at de som lytter på og synger med ikke nødvendigvis hører med ørene det som synges, men minnene blander seg inn med den fysiske opplevelsen, og totalen blir en hybrid som tilfredstiller.
|
5 a.m
Klokka er før fem en fredag morgen. Varmen gjør det umulig å sove. Så jeg står heller opp. Sjekker e-posten, leser nyheter, kladder litt på web-siden, skriver dette.
Klokka er før fem en fredag morgen. Varmen gjør det umulig å sove. Så jeg står heller opp. Sjekker e-posten, leser nyheter, kladder litt på web-siden, skriver dette.
Kaffen er det første som settes på om morgenen, og vanligvis er kafffemaskinen en vennlig liten fyr. Men i dag freste den mot meg da jeg skulle sjenke i koppen. Kanskje den var like trøtt som meg, og heller ville sove et par timer til før den måtte jobbe. Ikke godt å si.
Men den ga meg i allefall inspirasjon til å skrive dette - så helt uten verdi var det ikke.
Mon hva slags artsnavn jeg skal gi den? Caffemaskinus nocturnius fresus, kanskje? På godt norsk illsint kaffemaskin.
Shino ligger enda og sover, men jeg sniker meg inn på soverommet og kikker ut på dagen som våkner til liv der ute. Blir en varm dag.
|
Lukten av drivhus
Et av de mange minnene jeg har fra Norderås er lukten av veksthus.
Den litt varme, jordaktige lukten, fuktig og særegen. Det er bare en av disse luktene som er umulig å ta feil av, og som, nesten uansett, lukter...godt.
De av dere som har vært i et stort veksthus, full av planter, med jord og lys og fuktig varme, vet hva jeg snakker om. De som ikke har en anelse, trenger bare å sette seg på flyet og flakse en tur til Kyoto. Men det må skje fort - lukten er her nå, i morgen kan det være for sent.
Et av de mange minnene jeg har fra Norderås er lukten av veksthus.
Den litt varme, jordaktige lukten, fuktig og særegen. Det er bare en av disse luktene som er umulig å ta feil av, og som, nesten uansett, lukter...godt.
De av dere som har vært i et stort veksthus, full av planter, med jord og lys og fuktig varme, vet hva jeg snakker om. De som ikke har en anelse, trenger bare å sette seg på flyet og flakse en tur til Kyoto. Men det må skje fort - lukten er her nå, i morgen kan det være for sent.

Varmen her er til å ta og føle på, og det skal litt til før man faktisk orker å ta turen utenfor husveggen. Solen har stått på i hele dag - har faktisk gjort det de siste dagene.
Men, så begynner det å regne. Merkelig nok. Jeg har lagt merke til skyer i det fjerne, men tenkte ikke så mye mer på det. Skyer er det til stadighet på himmelen.

Vi hadde klær hengende ute til tørk. Perfekt tørkevær. Solskinn, varme og tørr luft. Så kom jeg til å kikke ut, og hva fikk jeg se. Dråper hengende fra en telefonledning på andre siden av gaten.

Å-å. På tide å ta inn vasken - dette kan bli vått!
Jeg åpner skyvedøren og blir satt 15 -20 (om ikke 25) år tilbake i tid. Lukten av drivhus velter mot meg, en varm, fuktig lukt av mold og liv. Jeg får nesten gåsehud av bare nytelse. Men dråpene begynner å tromme mot verandaveggen, og siden verandaen ikke er større enn at klærne som henger der blir våte om de ikke taes inn var det ikke annet å gjøre - så jeg plukket dem sammen og tok dem innendørs.
Og nå star jeg i døren og kikker ut på sommerregnet. Herrens sprinkelanlegg er i gang, og jorden gleder seg.

Til neste gang.
|
Mødre og barn i uskjønn forening
Ikke alt som foregår i Japan er like hyggelig. I det siste har det vært flere barn som har blitt drept, på forskjellige steder i Japan. Det siste var en 7 år gammel gutt som ble funnet drept. Han ble sist sett bare 80 meter fra hjemmet. Han ble funnet i et skogholt hvor det svært sjelden ble sett frafikk, og det virker ikke som om noen har sett noe i det heletatt. Det har selvsagt vært et oppstyr uten like her borte. I og for seg er ikke det at en syv-åring blir drept noe ukjent og unikt. Det som gjør dette tragisk er det at samme sted forsvant en jente en måned tidligere.
Ikke alt som foregår i Japan er like hyggelig. I det siste har det vært flere barn som har blitt drept, på forskjellige steder i Japan. Det siste var en 7 år gammel gutt som ble funnet drept. Han ble sist sett bare 80 meter fra hjemmet. Han ble funnet i et skogholt hvor det svært sjelden ble sett frafikk, og det virker ikke som om noen har sett noe i det heletatt. Det har selvsagt vært et oppstyr uten like her borte. I og for seg er ikke det at en syv-åring blir drept noe ukjent og unikt. Det som gjør dette tragisk er det at samme sted forsvant en jente en måned tidligere. Denne jenta bodde i nabohuset. Det viser seg også at moren til jenta ikke mente politiet gjorde nok for å finne datteren, og at hun selv beytne å dele ut løpesedler med bønn om at om noen har informasjon, at de skulle komme fram med den.
Ok. To barn blir drept med en måneds mellomrom. Noe er i ferd med å skje. En galing er på ferde. Men dette er et lite sted, noen må da ha sett noe?
Tragedien er komplett for familien til den drepte jenta, når moren blir fengslet, siktet på mordet på gutten. Jepp. Du leste riktig. Moren til jenta som forsvant en måned tidligere er siktet for drapet på gutten. Flere fjernsynskanaler viste akkurat samme story. En mor kledd i svart som sørger over jentungen. En mor som, senere, freser mot kameraene som en råtte i et hjørne. Naboer og andre i lokalsamfunnet som ble med søket etter gutten, forteller at kvinnen var engstelig, og oppjaget, og ville så gjerne finne gutten. Men at hun måtte bruke morens bil istedet for sin egen, hvite bil, for å kjøre rundt å lete.
Det viser seg at det ble observert en hvit bil i området, og svarte fibre som passer med fibrene på et pledd i bilen til kvinnen er funnet på guttungen. Det viser seg også at det ble funnet hår fra en kanin på gutten, og et langt, brunt hår. Naboen var den eneste som hadde kanin i området, og hun hadde farget håret bare en uke før hun drepte gutten.
Nå har kvinnen blitt siktet for også ha drept jentungen - hun skal ha blitt sett, sammen meg jentungen, på broen over elven, hvor jenta druknet. Så hun dyttet jentungen over rekka. Gudene må vite hva som foregår i hodet på kvinnen, men det har kommet fram at hun ikke tok særlig godt vare på datteren.

Hva som får en mor, en kvinne, som har mistet sitt eneste barn til å drepe et annet bar er ikke godt å si. Men tragisk er det allikevel. Det er jo noe som man knapt nok ser på film - noe som bekrefter antagelsen om at virkeligheten overgår fiksjonen hvilken dag som helst.
Denne saken føyer seg inn i en rekke av saker hvor mødre har gjort det man kan kalle den ultimate synden mot sitt (eller i det minste, mot halve) eget kjøtt og blod. En annen historie for ikke mange ukene siden; en mor som drepte sin datter, og da politiet gjennomsøkte huset hennes, fant de levningene av en sønn hun meldte savnet for 15 år siden eller så.

Mye slikt foregår.
I det siste har det blitt populært for unge menn (guttunger, mer presist) å brenne ned huset sitt, fordi de er sinte på faren, eller noe slikt. Er det først en, så kommer en det flere. Skummel utvikling.
|
Tyfon
Tredje tyfon feier forbi Japan for tiden - 140 km/t vind i senteret, og vanvittige mengder med regn. Det er er advarsler om jordskred i hver nyhetssending, og det har vært bilder fra flere steder hvor jorden har gitt etter for tyngdekraften.
Heldigvis for oss her i Kyoto ligger det et høytrykkfelt mellom oss og tyfonen, men Okinawa er i hardt vær (bokstavelig talt) i disse dager. 250-300mm nedbør i løpet av bare noen timer. Det sies at det har falt like mye nedbør på Okinawa den første uken som det normalt faller i hele Juli.
Tredje tyfon feier forbi Japan for tiden - 140 km/t vind i senteret, og vanvittige mengder med regn. Det er er advarsler om jordskred i hver nyhetssending, og det har vært bilder fra flere steder hvor jorden har gitt etter for tyngdekraften.
Heldigvis for oss her i Kyoto ligger det et høytrykkfelt mellom oss og tyfonen, men Okinawa er i hardt vær (bokstavelig talt) i disse dager. 250-300mm nedbør i løpet av bare noen timer. Det sies at det har falt like mye nedbør på Okinawa den første uken som det normalt faller i hele Juli.
Så det er vått og blæstig. Skal bli spennende å følge utviklingen.

Her i Kyoto er det stort sett varmt og klamt, med stadig uttrykk for regn. Eller det er sol og varmt. Eller det regner. Eller ikke. Bergen har et stabilt værsystem i forhold til Kyoto!!
|
Hva er 30 meter langt, har (minst) 80 føtter, og er dekket av solfaktor?
Eller, hva gjorde de med gamle, avdanka keisere?

Hvilken severdighet i Kyoto krever månedlange ventelister for de innfødte, er omgitt av vakter og slipper turister inn på dagen? Hvilken turistatraksjon er stengt i helgene (og, antar jeg, på nasjonale helligdager)?
Hva er et av de største historiske kompleksene i Kyoto (den brer seg som en skilpadde midt i byen, om man ser den fra høydedragene som omkranser byen).
Eller, hva gjorde de med gamle, avdanka keisere?

Hvilken severdighet i Kyoto krever månedlange ventelister for de innfødte, er omgitt av vakter og slipper turister inn på dagen? Hvilken turistatraksjon er stengt i helgene (og, antar jeg, på nasjonale helligdager)?
Hva er et av de største historiske kompleksene i Kyoto (den brer seg som en skilpadde midt i byen, om man ser den fra høydedragene som omkranser byen).
Vel, svaret er Kyoto Imperial Palace. En gang selve maktsenteret i Japan. Hvor hjerter ble knust, drømmer ble til virkelighet (eller revet i småbiter, som så ble sluppet for vinden å bære avsted). Hvor penger aldri var et problem (kanskje?). Hvor keiseren hadde én inngang (som også keiserinnen kunne, aller nådigst, benytte når hun var i følge med sin elskede ektemannn). Hvor Keiserinnen hadde én inngang (noe til siden for hovedinngangen, med en rundere og mer feminin form). Hvor høyere adelige hadde én inngang (hvor de kunne komme inn med oksedrevne vogner, og de slapp å gå på grusen (og i de mindre adeliges åsyn) for å komme inn til sitt lille venterom. Hvor lavere adelige hadde sin inngang (hvor føtter var eneste godkjente fremkomsmiddel, og de måtte gå på bakken til de kom til trappen hvor de kunne, etter å ha tatt av seg sine sko (eller sandaler, eller hva de nå hadde på føttene i den anledning) kunne trippe så lett på tå inn i rommet beregnet på folk av deres lave rang (dette rommet var, selvsagt, lengst vekk fra Keiserens mottagelsesrom, med de høyere rankede hakket nærmere). Hvor kjøkkenet var et stort hus plassert mer eller mindre i sentrum av palasset, så langt vekk fra alt annet som mulig (fare for brann). Hvor Keiserens bolig var i syd, keiserinnens (og barnas) i nord og tjenere (og andre adelige) spredd omkring som mygg rundt en søring på Finnmarksvidda.

Vi var tre skandinaver som tok turen inn i fortiden, to dansker og en nordmann. Finn og Jan var på bisnissreise i Japan, og jeg, vel jeg bor her. Om du fikk inntrykk av at det bare av oss tre, må jeg si at resten av verden også var representert. Det var japanere som snakket amerikansk, det var tyskere, italienere, nederlendere, kinesere og andre nasjoner jeg ikke fikk med meg. Vi ble geleidet rundt av en søt japansk guide som trutmunnet en bærbar snakkeboks, som ba oss ta bilder av alt (og som minnet oss på at det var helt greit å ta bilder i omtrent hver tiende setning). Hun ledet oss rundt, på lang, lang rekke, ingen ut av rekka måtte gå (for da ville fiskelorten som hang etter oss, aller høfligst, slå ut med armene for å fange oss inn og skysse oss i riktig reting igjen) mens hun fortalte historier; om menneskene, magien og historien. Om hvordan palasset i utgangspunktet var midlertidig, men at det ble påbygd og påbygd opp gjennom århundrene, hvor stilarter avløste stilarter ettersom det brant ned igjen og igjen. Hvor takene var dekket med tynne lag av ceder-tre bark (hundre lag, og barken ble skåret av trærne uten å hugge dem ned, men det tok lang tid før de kunne høste bark fra de samme trærne igjen). Hvor - siden det var langt til havet og stranden - stranden ble laget i hagen så keiseren, om han følte for å se mer av landet, kunne ta en tur og nyte utsikten.
En av keiserene hadde et hus bygget med åpning mot syd (og gulvet hevet) så han kunne dra nytte av en sval bris i sommervarmen. Her hadde han sin seng (to tatami-matter i tykkelse), her hadde han sin trone hvor han tok imot eller hvilte (en stol) og en tatamimatte foran stolen som han, eller besøkende kunne sitte på. Ved siden av tronrommet var et bord med stoler hvor han inntok dagens to måltider.
Tjenerne trengte ikke si noe før de kom inn til ham, gulvet ga nok lyd til at han visste at det kom noen. De stampet kanskje med føttene og, for alt jeg vet.
Syngende gulv (Nightingale floor) var ikke helt uvanlig på den tiden, og keiserens hus var intet untak. Et bilde sier mer enn det jeg forklarer, så her er en link du kan klikke på. Idéen er at det piper (eller synger som en nattergal) for hvert et steg. Vanskelig å snike seg innpå noen om gulvet de går på lager lyder...

- Digressjon -
En bok av Lian Hearn være av interesse om du vil få et innblikk i den praktiske nytten.
Accross the Nightingale Floor (Tales of the Otori, Book One) er en historisk basert fantasi-roman som jeg har lest med stor fornøyelse. Det er kanskje ikke helt din type bok, men, om man ikke prøver noe nytt, vil man for alltid bli stasjonær (for å sitere Tor Åge Bringsværd: Den som alltid har fingeren i jorda går i sirkel).
- Slutt digresjon -

Mon hvordan det er å ha en flokk med svettende utlendinger hengende etter deg mens du gjør ditt beste for å overbringe den stolte tradisjon dere er omgitt av? De hører på deg med et halvt øre, kameraene glitrer i solen og summingen og klikkingen fra millioner av yen i glass, metall og plastikk avbrytes av latter, snakk og subbing i grusen mens du har så mye på hjertet, så kort tid å uttrykke det på og en stemme som knapt nok bærer selv med elektronikk. Ingen enkel jobb!

Så, hvordan var keiserpalasset?
Vel. Man kan jo ikke annet en bli imponert over palasset (om man skal kunne kalle det et palass). Mange fine bygninger, glitter og stas. Grusganger, store områder med striglet grus, trær, blomster, busker. Parkanlegg, dammer, små bekker og tesalonger. Må ha vært imponerende, prangende og overhveldende i sin tid, da det faktisk var i bruk. Nå var det bare dødt - noe som er et problem for de fleste av den typen steder, hvor alt er lukket for publiken. Det er litt synd, i og med at mesteparten av bygningene faktisk ikke var så gamle (siste store brann var i 1854, og det ble bygget opp igjen som det var året etter).
På den andre siden er det mer som stallen til Luis XIV enn som domenet til herskeren over en nasjon med kultur (på den tiden) som var minst like avansert en den europeiske. Så jeg skal innrømme at jeg gikk derifra noe skuffet - hadde forventet noe 'mer' enn en samling bygninger (imponerende og fascinerende, ja) og en håndfull hager. Kan være fordi vi bare så utsiden at det hele virket som et filmsett på en film som vil så mye, har bra folk, men mangler budsjettet til å komme over kneika fra å være bare en film til å bli en 'transport' til en annen virkelighet. Det hele var upersonlig, og dermed ble det hele også distansert og fjernt. For å si det sånn, bygningene var ikke spektakulære nok til å underholde (selv ikke en som meg, som har sansen for gamle bygninger og historie) på egenhånd. Jeg kan skjønne japanerne som i løpet av de to ukene det er åpent for den gemene hop, går mann av huse for å få med seg palasset. Det er, tross alt, en del av deres historie, og for japanere (de fleste virker som de er stolte av sin fortid, enten de nedstammer fra samuraier eller bønder) er det historiske nok til å få gammelt tømmer og meter på meter med kø til å bli en minneverdig opplevelse.

Jeg tror vi var enige om at det var ok, men at det manglet det siste for at vi skulle drømme om det i de kommende nettene (med et salig smil om munnen, i allefall).

Så, hva gjorde de med gamle, avdanka keisere? Og gikk de avdanka keiserene frivillig over i pensjonistenes rekker?
Svaret på det første er at (om de ikke ble myrdet eller døde av mer naturlige årsaker) flyttet ut av palasset og over gata. Et steinkast unna murene, sørøst for palasset ligger Sento Imperial Palace. Dette ble bygget i 1630, men etter den store brannen i 1854 var det ingen keisere som trengte å trekke seg tilbake for å nyte sine rynkers sved. Den største bygningen i dag (Kyoto Omiya Palace) ble bygget i 1867 for en keiserinne som ville trekke seg tilbake. Hun forble tilbaketrukket i godt og vel 5 år før hun kjedet seg og flyttet tilbake til Tokyo, og Sento Imperial Palace ble likvidert.

Men, nok om historien. To dansker og en nordmann trosset alle språkbarriærer, og deltok på en guidet tur i denne fantastiske hagen. På mange måter er denne mer facinerende enn hovedpalasset, her er det hager og skjønnheten i naturen (selvsagt, på japansk vis) hjulpet av gartnere, landskapsarkitekter og et klima som tvinger selv den med de mest brunsvidde fingere til å få planter til å blomstre.
Vi var betraktelig færre på dette turen, men også her hadde vi en vakt hengende etter oss. Hagen bare ba om å bli foreviget i sakte panoreringer. Guiden tok det med ro, og siden oss ikke-japanske ikke skjønte så mye allikevel ble det til at vi ble hengende etter. Totalt var vi vel 5 utlendinger, så herremannen i uniform slapp å være helt ensom der bak.
Også her var det en kunstig strand, dekket med flate, rundt stener. 111000 av dem ifølge leafleten vi fikk utdelt. Transporten av hver stein er sagt å koste tilsvarende en sho (1,9 liter) ris. Og de kaller diamanter dyrt?
Det er et kunstig fossefall i den nordlige delen av dammen, som går over i en smal tarm, brobedekket, selvsagt, før den kommer til den sydlige delen, med stranden liggende som en halvmåne på øst- og sydsiden av dammen. Seika-tei, et tehus, med utsikt over dammen, dekorerer den sydlige bukten. Dette tehuset er oppkalt etter et dikt av den kjente kinesiske poeten Li Bo (701-762). Om han noensinne drakk te der er tvilsomt, men det var ingen halvlunkne tekanner igjen, så om så var er det lenge siden. Men utsikten fra tehuset er nok til å få enhver halvveis romantiker til å grave dypt i inspirasjonens brønn og komme opp med noe nytt og spennende. Hadde ikke hatt noe imot å ha det som skrivestue, nei.

Hvor mange meter med digital film som ble fotografert, og hvor mange meter med miniDV-tape som ble trukket gjennom kameraene er ikke godt å si, men hadde tradisjonell film fortsatt vært i bruk, hadde antallet tombokser kunnet fyllt en bærepose.
Siden jeg ikke har annet enn et video-kamera har jeg ikke så mange bilder å vise fram (det kan hende det kommer noen, før eller siden, men ikke hold pusten i spenning).
|
Scooter nation
Japan er en nasjon av scooter, moped og motosykkelkjørere. “Alle” kjører motoriserte tohjulinger. Gamle som unge, feite som tynne, menn som kvinner. Scooterene kommer i alle størrelser, 50 kubikk opp til 400 kubikk (og større, antar jeg, men det er ikke så godt å si). De skyter rundt bilene som ville prosjektiler, og bekrefter bare sin nytte når bilene stamper i kø, ansiktene som sitter bak rattene er tydelig irriterte,
Japan er en nasjon av scooter, moped og motosykkelkjørere. “Alle” kjører motoriserte tohjulinger. Gamle som unge, feite som tynne, menn som kvinner. Scooterene kommer i alle størrelser, 50 kubikk opp til 400 kubikk (og større, antar jeg, men det er ikke så godt å si). De skyter rundt bilene som ville prosjektiler, og bekrefter bare sin nytte når bilene stamper i kø, ansiktene som sitter bak rattene er tydelig irriterte, og lyden av en automatgira to (og fire)-takter kommer bakfra, opp på siden, og forbi. De er overlegent effektive, og en kan undre på hvorfor ikke flere bruker dem. De hadde slupppet å sitte i kø til krampa tok dem.
Postmenn bruker scooter (eller mopeder) med store, røde plastkasser bakpå. Kvinner bruker scooter, gjerne glødene gule eller hvite. Unge menn med sigaretten dinglende i kjeften på Akira-inspirerte doninger brummer forbi. Yngre menn bruker scooter - hjemen dinglende etter stroppen om halsen, eller stroppen flagrer i vinden mens de fiser forbi. Effektivt kan en vel ikke si sikkerheten er, men de har da i det minste hjelm på hodet - når de ikke trenger den.
Om de ikke bruker scooer, bruker de bråkete endunkere med rimelig bra kubikk-strørrelse. Det er ganske interessant - små mennesker på store sykler. Det er nesten som å se dem ri til hest gjennom trafikken, godt skodd på tjukke dekk, med brede styrer og masssssse lyd. Og kjører de ikke endunkere, kjører de monkey-bikes; ørsmå sykler med ørsmå dekk. Det er så de ser noe underlige ut, der de skrever med rompa bare cm over asfalten og knærne oppunder haka, og hviner seg fram i trafikken.
Så er det de tre-hjulede. Små trikes med en ørliten differensial mellom bakhjulene, og bakhjulene er henglset i langsgående retning, så de kan legge seg i svingene uten at hjulene faktisk mister bakkekontakten. De fleste som fiser rundt på disse syklene er bud av en eller annen art. Pizza-budene bruker dem mye, så også andre leverandører av mindre produkter.
Også håndtverkere bruker scooter eller mopeder (eller tre-hjulinger). De har verktøykassa hengende på en fjærende anordning bak på sykkelen, med et bagasjebrett under, slik at verktøykassa fjærer, men ikke roterer. Ganske fikst i grunn.
Så er det alle de andre motoriserte syklene. I forhold til Norge er det lite tunge sykler, i allefall i Kyoto. Noen ‘riskokere’ er det her. Antall Harleyer kan telles på et par hender (igjen, som jeg har sett kjøre i gatene), men de låter nok til at det gjaller i byen. Antallet Harley-kloner derimot, de er det mange av. Honda Shadow eller Suzuki Intruder, eller Kawasaki hva-de-nå-heter, eller andre modeller vi ikke finner andre steder enn i Japan.
|
Mon hva de har fore, de som haster avgårde.
Et hjørnebord på en kafé med verden sivende forbi som en elv omgitt av menneskeskapte bredder.
Mon hva de har fore, de som haster avgårde.
Mon hvor de skal, mon hvor de kommer fra. Hvem er de? Hva har de opplevd i dag? Ble dagen slik de forestilte seg den? Håper møtet til han med den mørke dressen og burgunderstripet slips gikk bra. Han har i allefall et svakt smil om munnen.
Et hjørnebord på en kafé med verden sivende forbi som en elv omgitt av menneskeskapte bredder.
Mon hva de har fore, de som haster avgårde.
Mon hvor de skal, mon hvor de kommer fra. Hvem er de? Hva har de opplevd i dag? Ble dagen slik de forestilte seg den? Håper møtet til han med den mørke dressen og burgunderstripet slips gikk bra. Han har i allefall et svakt smil om munnen.
Men den kvinnen ser ikke ut som om hun helt fikk det til i dag. Ansiktet er blekt, og øynene rettet mot bakken. Dressen sitter godt på henne, ingen tvil. Og ansiktet er det ikke noe i veien med, langt derifra. Men øynene, der de som en fugl titter opp og frem før de igjen søker noe på bakken, ser triste og oppgitte ut.
En mor kommer ut fra bokhandelen leiende på en jente. Jenta kan være to, kanskje tre år. Ansiktet er som en sol. Øynene kan ikke bli store nok til å ta inn verden rund henne. De krysser fortauet, til en sykkel med et barnesete festet på styret. Jentungen rekker armene opp, og moren løfter henne høyt opp i luften. Jentungen ler. Det er som om latteren renner fra munnen hennes, før hun retter ut beina, klar for å bli satt ned i setet.
Foran på setet er det to håndtak, det ser ut som en parodi på et sykkelstyre, tydelig tilpasset små barnehender, og jentungen griper dem og holder fast mens hun vrir på seg for å se moren stige til tråkkehesten etter å ha låst opp sykkelen. Moren gir støtten et lite dytt med tuppen på skoen, og støtten vipper opp da hun setter seg på setet og skyver fra med beina. Som mange andre sykler i Japan har hennes sykkel også en dobbeltstøtte, hvor bakhjulet er hevet fra bakken når støtta er nede.
Jeg følger dem med øynene der de tråkker seg oppover fortauet, jentungen foran, og moren bak. Hvem som styrer er det ikke godt å si.
Lyden av en motorsykkel som nærmer seg blir nesten overdøvende, og det tar ikke lang tid før en scooter kommer opp på siden av kaféen og må bremse ned for rødt lys. Det er en lang, svart sak, med en stuttbeinet herremann bak styret. Beinet mot meg er rakt fram innenfor scooterens vindskjerm, og (antar jeg) den andre støttende i bakken. En ting som er sikkert, er at dette er et ganske vanlig fremkomstmiddel. Hva de har gjort (om de har gjort noe) med eksosen er ikke godt og si, men om en skulle skue hunden på bjeffet, skulle denne være en racer. Når lyset endelig skifter til grønt, vrir føreren på gasshåndtaket så det skrangler i glassfasadene på hver side, og scooteren siger avgårde, akk så sakte så sakte. Den brøler som en løve og beveger seg som en skinnfell fanget i en mild bris.
Det ser ut til at de tror at jo mer det bråker, jo fortere går det. Og ikke bli forundret om en bil passerer, med volum og dunder som en halv motorcross-bane, eksosanlegget på størrlse med et middels kloakkrør gravd ned i en gate på Ås.

Et eller annet sted i byen hyler det en sirene, bare avbrutt av en stemme som ber folket, aller vennligst, om å pelle seg ut av veien så ambulansen kan komme frem. Andre lyder som omgir meg er de samme bylydene du hører over hele verden. Diesel-biler på tomgang, akselererende eller bare kjørende forbi. Mopeder knatrende, biler tutende, personbiler (med små motorer) hvinende for akkurat å rekke forbi før lyset skifter til rødt. Det er lyden av gnissende kjeder på sykler, det er lyden av trippende hæler, det er lyden av subbende hæler. Av telefoner som ringer. Av ventilasjonsanlegg som surrer. Kvinnestemmer, mannestemmer, barnestemmer. Og under det hele, som en bakgrunnsdur, ligger lyden av byen. For det er ingen tvil om det - Kyoto er en millionby, med alle millionbyers problemer, gleder og farer. Hva alle menneskene gjør her der det bare de som vet. Men at de er stolte av å være Kyotanere er det ingen tvil om. Det er omtrent som å være 'ekte bergenser'. Minimum 3-4 generasjoner før man ble godtatt som en Kyotaner. For Kyotanere, mot andre japanere, vel og merke, er visst et arrogant folkeslag. Ikke som Osakanere, som ønsker alle velkommen, som har en enklere omgang med alle. Ei heller som Tokyoanere, som alle helst vil være at helt annet sted (med mindre de ikke vil være noe annet sted i hele verden). Men mer som, akkurat, bergensere. Som ikke er fra Norge, osv. Til en viss grad kan en skjønne Kyotanerne, med en 1000-årig historie å se tilbake på, som fortsatt blir ansett som kulturens hovedstad i Japan, som fortsatt har de viktigste skolene i de fleste tradisjonelle sportsgrener og kampsportsgrener. Som den dag i dag valfartes av andre Japanere, for å få et glimt av den Japanske kulturens vugge - hvor Japan ble skapt og vedlikeholdt før vesten rev dem ned og inn i framtiden.

Jeg beslutter meg til slutt for å gå hjem igjen. Det er bare så lenge en kan sitte og vedlikeholde en kopp med kaffe før morroa forsvinner. Dessuten, kaféen fylles opp med mennesker som skal ha seg en kopp eller en munnfull før de går hjem. Mer mennesker å betrakte, men også mindre luft under vingene.
Jeg reiser meg, setter kursen mot hjemmet, og snirkler meg fram gjennom trange gater, over brede fotgjengeroverganger, og langsmed brede fortau til jeg kommer til min egen gate.
Det sies at japanere har en forkjærlighet for hvite biler - de symbolserer renhet og styrke, men det var nesten latterlig da jeg på veien hjem møtte en hel flåte av dem. De kom på rekke og rad (med en og annen sølvgrå og rød slengt innimellom, bare for å bevise at det ikke var gjort for å glede meg, men faktisk var en tilfeldighet). De passerte meg, ørsmå, hvite brødbokser, hver med sin lille sjåfør. Det var som en fiskestim på vei gjennom et trangt sund, med planer om å skyte til hver sin kant i samme øyeblikk de kom ut av sundet og inn i større farvann.
En får bare håpe at de ikke møtte på noen store, sultne lastebiler, eller snutebiler som ville ha dem, ansikt til ansikt, til lunch.
|
Hvor er alle helter hen?

Hva er galt i verden i dag, med helter hvis heltestatus ene og alene kan regnes i kroner og øre, helter hvis eneste status er hvor mye fysisk gods de har.

Hvor er de gamle heltene, de som drepde drager for å redde jomfruner i nød. De som løp inn i brennende bygnnger for å redde ut kattungen til en 3-årig jente?

Eksisterer de i det heletatt?

Hva er galt i verden i dag, med helter hvis heltestatus ene og alene kan regnes i kroner og øre, helter hvis eneste status er hvor mye fysisk gods de har.

Hvor er de gamle heltene, de som drepde drager for å redde jomfruner i nød. De som løp inn i brennende bygnnger for å redde ut kattungen til en 3-årig jente?

Eksisterer de i det heletatt?

De er helt sikkert der ute. Et eller annet sted. Om de er heldige (?) får de kanskje 15 minutters berømmelse. Men det er ikke lett å konkurrere med fjernsynets endeløse jakt på helter og stjerner og andre figurer som kan trekke publikum til annonsørene. For det er det vel ingen tvil om, er det? Den eneste grunnen til at blader, fjernsyn og radio bryr seg om helter og stjerner (nå skal det sies at jeg ikke trekker alle over samme, lusebefengte kammen - det er fortsatt ikke-reklame baserte medier, eller i det minste medier som har deler av sine inntekter fra abonnementer), er så de kan selge mer. Blader fordi de tjener litt pr. blad, men masse for annonsene. Fjernsyn og radio fordi de tjener masse pr. annonse. Hvorfor skulle det være noen som Robert Murdock som kjøper medie-hus i øst og vest, med mindre det er å tjene penger på det?
Ser man på idretten. Hvorfor er det noen som er interessert i å eie en sportsklubb? For meg ser det ut som to grunner - enten fordi de har mye penger i utgangspunktet og har en interesse av sporten, eller fordi de vil tjene penger. For det er ingen tvil om at de tjener penger - så lenge klubben gjør det godt.

Siden Japan, for øyeblikket, er med i fotball-VM er oppmerksomheten enorm omkring spillere, trener, og spill.

Hvorfor? Hvorfor reiser folk tusenvis av kilometer for å se 11 mann løpe som forvirra høner på jakt etter en lærkule, hvis eneste mål er å bli plassert i en ramme med netting på toppen og tre sider?
Er det fordi vi ikke har noen virkelige helter lenger? Fordi meningen med livet ikke lenger er å overleve og overføre genene til neste generasjon?

Åpne opp avisen, og ta en titt på nyhetene. Ta en titt på sportsnyhetene. Hvordan kvalitets-stemples en, la oss si, fotballspiller?

Som en hvilken som helst annen vare. I kroner og øre.

Hvorfor er en spiller mere verd enn en annen? Selvsagt kan han være bedre på banen. Men hvorfor skulle det bety at han har en større verdi enn en annen? Ta et eksempel på hvor sykt det er i dag. En spiller - et stykke kjøtt og blod med litt hjerne inni - selges for titalls (om ikke hundretalls) millioner kroner. Han spiller i kanskje 4-5 år. Årsinntekten hans er nok til å få enhver til å få lyst til å gå professjonell. Helt til man faktisk begynner å reflektere over hva han faktisk gjør. Han løper etter en lærkule på en gressplen sammen med 21 andre menn som, om de ikke tjener like mye, i allefall hadde gjort enhver kommunepolitiker sær i øynene om han kunne fått bare brøkdelen av skatteintektene. Om de hadde hatt noen interesse av å dele med alle de som bruker penger for å se dem.

Bare tenk på det. Disse menneskene, overbetalte sytepaver hvis største talent er å sparke en lærkule rundt på en gressplen, blir ansett som helter. Og de blir sett opp til som helter. Dyrket, beundret.
Gjør de noe som helst godt for menneskeheten? Jeg mener, annet enn å være avledningsmanøveren som trengs for at de som virkelig styrer kan gjøre greiene sine i åpent skjul? Tross alt, har det noensinne vært så tydelig med brød og sirkus som i våre dager?

Om folk hadde begynt å se seg om framfor å stirre på en boks (eller gressplen), hadde de sett mye som hadde gjort dem engstelige og forbannet. Men, det er så vanskelig og ubehagelig. La oss sette på tv’en i stedet.

Ignoranse er et la-la-land, og strutsen stikker ikke hodet i sanden. Mennesker gjør det. Strutsen har vett nok. Den løper.

|
Snakkende biler og gale trafikkbøtister
Jeg aner fred og ingen fare. Bena går av seg selv, og rundt meg syder det med brunøyde*. Verden er stort sett det som foregår på innsiden av hjernebarken, og siden jeg er på autopilot, stopper jeg da det gløder rødt rundt en mann hevet over gaten på andre siden.
Med ett er det en stemme som skjærer gjennom luften. Det var da voldsomt til masing, tenker jeg med meg selv. Jeg ser rundt meg. Kanskje halvveis overrasket over hvor jeg faktisk er, kanskje jeg er fullt klar over det. Vanskelig å si.
Men det er da ingen kvinner som maser rundt meg. De som står (eller sitter på sykler eller mopeder) rundt meg er skolepiker i korte kjørt, unge herremenn eller eldre koner.
Jeg aner fred og ingen fare. Bena går av seg selv, og rundt meg syder det med brunøyde*. Verden er stort sett det som foregår på innsiden av hjernebarken, og siden jeg er på autopilot, stopper jeg da det gløder rødt rundt en mann hevet over gaten på andre siden.
Med ett er det en stemme som skjærer gjennom luften. Det var da voldsomt til masing, tenker jeg med meg selv. Jeg ser rundt meg. Kanskje halvveis overrasket over hvor jeg faktisk er, kanskje jeg er fullt klar over det. Vanskelig å si.
Men det er da ingen kvinner som maser rundt meg. De som står (eller sitter på sykler eller mopeder) rundt meg er skolepiker i korte kjørt, unge herremenn eller eldre koner.
Jeg ser litt nærmere etter, den kvinnestemmen kommer til å gå meg på nervene om den ikke holder kjeft snart. Jeg klarer ikke helt å få med meg hva det sies, men det avsluttes med kudasai (som betyr takk, eller vær så snill, som i et spørsmål om å få noe, eller gjøre noe). Det slår meg, det er faktisk en bil som snakker. En varebil står og venter på grønt lys, men blinkersene mot oss.
Hm, tenker jeg med meg selv. Snakkende biler. Hva slags informasjon er det hun kan bistå med i en bil? Jeg kommer fram til at bilen sier at den skal svinge til høyre. På siden av bilen er en svart katt bærende på en kattunge fanget i lyset fra en gul lykt. Det er det største transportbyrået i Japan, og de er den største konkurrenten til postvesenet når det gjelder pakker. De er billigere, raskere og jobber omtrent døgnet rundt.
Ikke før begynner den grønne mannen å blinke foran den snakkende bilen, så gjør følget rundt meg seg klar for neste etappe til hvor de nå enn skal. Vi snakker tross alt om effektivitet her.
Lysene skifter farge, og vi begynner å gå over gaten. Jeg i mine mil-slukene steg, de andre rullende, vaggende, trippende eller haltende. Nok en kvinnestemme lyder, denne gangen til høyre for meg. Jeg ser til siden. Nok en varebil med en vettskremt katte bærende på en kattunge i lyskjeglen. Denne stemmen sier noe annet, og jeg kommer fram til at denne sier at 'hei, alle sammen. Jeg er en bil. Biler er farlige, så jeg har funnet ut at jeg vil fortelle dere, høyt og tydelig, i tilfelle dere ikke ser meg, eller hører motoren min, at nå er jeg i ferd med å stoppe. Sjåføren (han som styrer meg) har tråkket på pedalen som gjør at jeg stopper opp. Og for dere som ikke kan høre meg, legg merke til de glødene lyktene bak, ja de ja, de som gløder rødt. De betyr at jeg slakker på farten og er i ferd med å stoppe.'
Og ikke før har bilen stoppet, så holder hun munn, kvinnen fanget i høytaleren på en varebil.

Jeg vandrer videre. Den snakkende kvinnen har fått meg tilbake til virkeligheten, og øynene sender informasjonen videre til computeren nå som brannmuren har blitt senket. Det slår meg at noe er anderledes. Det tar endel steg før jeg faktisk kommer på hva det er. Ikke nok med at bilene snakker rundt meg, det ser ut til at det er færre biler langs veiene også. Datoen! Det er etter 1. juni, og den 1. juni skulle mye av parkeringsvokteriet privatiseres, og parkeringssyndingen slåes ned på med gule lapper og to punkter på førerkorter. Hmmm. Har enda ikke sett en eneste gal parkeringsvakt med høyteknologisk utstyr (som annonsert på fjernsynet mer enn en gang), ventende bak trær og busker, hoppe fram med kamera og tablet, klare til å smøre fett med penger til statskassen. Men færre biler parkert over hele gata ser det ut til at det er. Og det, mine kjære venner, er bra.
Men hvordan det vil gå i fremtiden? Vanskelig å si. Alt som er sikkert er at bilistene går enda vanskeligere tider i møte. Ikke bare er det overbefolket, nå får de ikke engang stå i fred hvor deres høyt elskede eiere setter dem fra seg heller, før en høytflygende vokter dropper gul(l) parkeringslort ned på frontruta. Tross alt, er det ikke gull for den ene, så er det det for den andre.

Har de ikke hatt parkeringsvakter tidligere, spør du? Vel, jo. På en måte. Politiet har vært ute, sånn en gang i blant, med kritt i enden av en stang, hvor de har lent seg ut av bilruten på den passerende politibilen og laget en strek på dekket, merket av på asfalten, og skrevet ned tidspunktet. Har du ikke flyttet bilen (eller vasket vekk krittet) innen en time (eller når de kommer tilbake), vil du fåparkeringsbot.
Siden de private jobber på akkord har de ikke tid til å vente. Så nå er det hårda bud og ingen slinger i valsen for slendrianer som ikke gidder å sette fra seg bilen på dertil avsatte plasser.
Nå er det selvsagt flere nyanser ute og går. Sansynligheten for å treffe på en av disse grønnkledde i hovedgatene er stor. Jeg har sett dem sammen med en politimann på sin søken etter syndere i vårsolen. Men, hvor tar så alle disse bilene veien, disse som har måttet flykte fra hovedgatene? De sprer seg ut og klogger opp de allerede trange bakgatene.

Jeg runder hjørnet ved Starbucks, og der står det en grønnkledd, armbundet vakt med kamera-tablet. Jeg stopper ved den oppstoppede røde mannen (ventende på den grønne gående) og ser etter syndere i sommersolen. Det eneste som er på den andre siden av linsen er sykler og mopeder. Så dukker partneren opp. En eldre herremann, mer grått enn svart i håret, men med smilerynker rundt øynene. De går sammen over gaten og trekker fram målebånd og annet fag-verktøy. Ah, det er altså mopedene som strøk dem mot-hårs. Nøyaktig hva som var problemet er ikke godt å si. Den røde mannen på andre siden av gaten har skiftet posisjon og blitt grønn. Strømmen av trafikk som runder meg feier meg med seg, og min vandring gatelangs fortsetter.

Jeg passerer flere varebiler, varsel-blinkende utenfor butikker og varehus. Vanligvis er det en ensom bil mens sjåføren flyr fram og tilbake, ut og inn med pakker og varer. Nå sitter ikke bilen alene utenfor, men har en passasjer ikledd firmaets uniform til å holde den med selskap.
Hvorfor?
Der de før bare hadde sjåfør har de nå begynt å leie inn hjelpemenn, og disse hjelpemennenes jobb er (for ¥850 i timen) å sitte på rompa i bilen mens sjåføren raser til og fra.
Det viser seg at alle trekkes over den sammen kammen. De som lever av å kjøre fra sted til sted, og de som bare er for late til å ta beina fatt (eller sykkel, moped eller (gisp) offentlig transportmiddel).
Skal bli spennende å se hvordan det hele justeres i tiden som kommer.


* Brunøyde brukes ikke i noen raistisk sammenheng. Langt ifra. Det slår bare fast et faktum. De fleste japanere (og asiater) er brunøyde, og siden det ikke bare er japanere som omgir en til enhver tid, er brunøyd mer presist. Det er også mer poetisk korrekt en bare å mase om japanere i tide og utide. Så det så.
|
Klakk, klakk
Klakk, klakk. Klakk, klakk. Lyden av tre mot tre. Klakk, klakk. Klakk, klakk. Det rope-synges mellom slagene. Klakk, klakk. Klakk, klakk. Lyden beveger seg oppover gaten. Kommer nærmere, passerer, blir svakere. Stemmen svinner hen, bare lyden av tre mot tre skjærer i luften. Så kommer den tilbake. Klakk, klakk. Klakkk, klakk.
Klakk, klakk. Klakk, klakk. Lyden av tre mot tre. Klakk, klakk. Klakk, klakk. Det rope-synges mellom slagene. Klakk, klakk. Klakk, klakk. Lyden beveger seg oppover gaten. Kommer nærmere, passerer, blir svakere. Stemmen svinner hen, bare lyden av tre mot tre skjærer i luften. Så kommer den tilbake. Klakk, klakk. Klakkk, klakk.
Er det et slags sprøtt, japansk rituale? For å drive vekk onde ånder? Be om regn til rismarken? Et personlig korstog mot et eller annet? Eller er det bare at klakkeren kjeder seg?
Svaret er enket, og sjarmerende (og dødsens seriøst). Det er et rituale - et rituale som har røtter langt tilbake i tid, fra en tid da brann var en av de største farene mot sivilisasjonen slik den var kjent da.
Hva som ropes (eller synges) varierer, men er over samme tema; vokte deg for ilden, ta deg i akt for at ilden ikke skal komme ut av hånd. Husk å slukke stearinlyset (eller oljelampen). Tobakk og seng hører ikke sammen.
Historien til Kyoto er krydret med branner, flom og jordskjelv. Flom og jordskjelv er ikke noe man kan gjøre så mye med, så dette var det opp til gudene å beskytte dem mot. Ilden, derimot, var noe enhver kunne bistå i å forhindre ukontrollert spredning av.
Paranoiaen var til å ta og føle på. Den gang da var eneste lyskilde levende flamme, og uforsiktige bevegelser (eller forglemmelser) fatal. Maten ble laget over ild. Husene ble oppvarmet med ild. I det heletatt ild var en del av hverdagen på et helt annet nivå enn i dag.
Brannvesenet var helter, og de gjorde helt sikkert sitt beste, men når det var vind, mangel på vann (merkelig nok) og tørre trehus tett i tett så langt øyet kunne se, tok det ikke lang tid før byen gikk fra å være en koselig og travel by til å være et flammende inferno. Den siste store brannen i Kyoto var i 1854, og den tok med seg ikke bare boligene til menigmann og adelig, keiserens domene gikk med i samme slengen. Det vi ser av gamle bygninger i dag er, med unntak av endel templer og hus i utkanten av Kyoto, yngre enn 1854.

Så, om du ligger på et hotellrom i Japan (i allefall i de mer bakenforliggende gatene) og hører tre mot tre i en rytmisk klakking, vet du hva det er som skjer. De er der for deg. For at du ikke skal glemme sigaretten eller stearinlyset.

Ta deg i hug, la byen leve.
|
Fotball - Australia mot Japan.
Så er den store dagen her - en dag som til nå har vært fyllt av fotball på fjernsynet, og som, når det sparkes i gang i Tyskland, vil klistre folkets øyne til boksen, ølet vil flyte og armer heves og senkes ettersom det er muligheter for å score eller ikke for Japans små helter. For de har definitivt en ulempe - de ligger et godt hode under Australierne (og er 20-30 kilo lettere).
Det er reportasjer om fotballdraktkledde japanere som spiser australsk biff (symbolikken er klar), drikker blå og røde drinker (drakt-fargen til Japan er blåWinking og allerede smaker seieren i hver en bit som sklir ned svelget.
Vi var innom sportsbutikken i dag (jeg trengte en kortbukse til) og du kunne, om du hadde penger til det, kjøpe alle draktene til Japan, med navn og det hele. For å si det slik - norsk fotballgalskap er knapt som en hetetokt å regne i forhold til japanske koking. De har holdt på i ukesvis, og brukt timesvis (om man tar alle kanalene med i beregningen) daglig på fotball.
Så er den store dagen her - en dag som til nå har vært fyllt av fotball på fjernsynet, og som, når det sparkes i gang i Tyskland, vil klistre folkets øyne til boksen, ølet vil flyte og armer heves og senkes ettersom det er muligheter for å score eller ikke for Japans små helter. For de har definitivt en ulempe - de ligger et godt hode under Australierne (og er 20-30 kilo lettere).
Det er reportasjer om fotballdraktkledde japanere som spiser australsk biff (symbolikken er klar), drikker blå og røde drinker (drakt-fargen til Japan er blåWinking og allerede smaker seieren i hver en bit som sklir ned svelget.
Vi var innom sportsbutikken i dag (jeg trengte en kortbukse til) og du kunne, om du hadde penger til det, kjøpe alle draktene til Japan, med navn og det hele. For å si det slik - norsk fotballgalskap er knapt som en hetetokt å regne i forhold til japanske koking. De har holdt på i ukesvis, og brukt timesvis (om man tar alle kanalene med i beregningen) daglig på fotball.

Hvordan det gikk med Japan til syvende og sist?
Vel, vi hadde på fjernsynet, og vi hadde vel kanskje et kvart øye på det, Shino og jeg, til sammen, men det gikk som det måtte gå. Like bra som i OL.
Det er noe rart med hvordan ting funker her borte. Det ser ut til at jo større forventningene er, jo mer går de japanske idrettsutøverene på trynet. Og japansk fotball har blitt hauset så lenge og så bra at alle tok det for gitt at Australia-kampen var en så enkel sak, at alt det japanske laget trengte å gjøre var å møte opp.
Og, for all del, det så lovende ut. 1-0 til Japan etter første omgang. De sprang rundt, og totalt utklasset australierne med presise passninger og høyt tempo. Desverre holdt ikke fysikken helt til mål, og på slutten rant det inn.
Slutt-resultatet var 3-1 til Australia, og VM-drømmen er knust for de blå samuraier. De resterende lagene i puljen er Kroatia og Brasil. Og mer er det kanskje ikke å si om den saken.

Etter kampen var det intervjuer med spillere, ledere og gråtende publikum. Har ingen anelse om alt de sa, men skuffelsen stod som en boble ut av tv-skjermen, bare ventende på å sprekke høyt og vått. Der de kom inn, struttende som hanekyllinger, gikk de ut som våte kluter, påmalte flagg i hvitt og rødt rennende nedover kinnene.

Men så var det dette med den japanske samurai-tradisjonen, da. Og jeg skulle ikke bli forundret om laget overrasker mot Kroatia, og den japanske spiriten igjen svever mot skyene som en sol på vei mot senit.

Til neste gang...
|
Mens vi venter på regntiden - en oppdatering
En kort oppdatering til forrige innslag i “En Alien i Japan”.

Det ble nevt kort, mer som en del av en tankerekke, enn som faktabasert redegjørelse at varmen kunne ha noe med bevegelsen til de tektoniske platene å gjøre.
Nå viser det seg at forskere også, ifølge The Wall Street Journal, har vært inne på tanken, og gått det steget videre som gjøre dem til forskere og meg til en tenker av tankerekker.
Kort sammenfattet sier artikkelen følgende (den er vel verd lesingen, så ta turen over og tenk på hva det kan bety i det lange løp) at vekten av alle isbreene og av polene presser på jordoverflaten som isen og snøen presser på en trampoline. Hva skjer når denne isen forsvinner (relativt hurtig)?
En kort oppdatering til forrige innslag i “En Alien i Japan”.

Det ble nevt kort, mer som en del av en tankerekke, enn som faktabasert redegjørelse at varmen kunne ha noe med bevegelsen til de tektoniske platene å gjøre.
Nå viser det seg at forskere også, ifølge The Wall Street Journal, har vært inne på tanken, og gått det steget videre som gjøre dem til forskere og meg til en tenker av tankerekker.
Kort sammenfattet sier artikkelen følgende (den er vel verd lesingen, så ta turen over og tenk på hva det kan bety i det lange løp) at vekten av alle isbreene og av polene presser på jordoverflaten som isen og snøen presser på en trampoline. Hva skjer når denne isen forsvinner (relativt hurtig)? Hva om trampolinen består av plater som glir over hverandre? Svaret er selvsagt at trampolinen retter seg ut igjen. Tenk deg så at platene ikke er glatte, at de er ganske så tjukke og kornete. Tenk deg så at det syder og koker under trampolinen, i en beholder laget for å holde varme, og at det det eneste som har holdt denne varmen på plass er platene som har blitt presset mot hverandre med millioner av tonns trykk.
Tenk deg videre at denne trampolinen er Tellus. Tenk deg videre at ikke bare stiger havet, men tyngden som holdt lokket på plass ikke lenger er tungt nok til å holde trykket inne.
Med ett er ikke jordskjelv noe man bare leser om, eller ser på fjernsyn, med grufulle reportasjer fra fremmede land, men noe som, bokstavelig talt, ryster sjelen også i Norge, Sverige, Canada, Alaska, og andre steder hvor jordskjelv har vært for de spesielt uheldige og som eksotisk å regne. Island kan bli et sydende inferno, Japan det samme.
Antallet vulkanutbrudd og jordskjelv i dag kan bli noe man snakker om som i ‘gode gamle dager, i mer fredelige tider, den gang da jorden var stille’.

Tenkte bare jeg skulle nevne det, så kan dere gjøre med tankene som dere vil.

Peace out
|
Mens vi venter på regntiden
Det er enda ikke kommet så langt at paraply (eller, som de sier her i Japan, kasa) er påbudt tilbehør til hver en velkledd herremann (eller kvinne).

Ikke for å si at paraply ikke brukes her borte, langt derifra. I allefall halvparten av alle kvinner bruker paraply (eller parasoll) uansett vær. Er det sol - parasoll/paraply. Er det regn - paraply. Er det overskyet - et gløtt mot himmelen i engstelig søken etter en solstråle så de kan slå opp parasollen (eller paraplyen, om det skulle bli regn). Og mennene er litt som engelskmenn - alltid en paraply innen rekkevidde. Det er ikke sikkert de har en stor paraply (svart, med kurvet håndtak i mørkt tre eller bambus), men du kan banne på at salarymannen har en sammenslåbar paraply i vesken eller stresskofferten.
Det sies at tyfon-sesongen allerede har begynt i syd, og at det bare er et spørsmål om tid før regn og vind er det som fyller gatene her i Kyoto. Vinden har i allefall begynt å gjøre seg gjeldende, og selv om det er varmt og særs behagelig (dette skrives sittende på en Starbucks, hundre meter fra sportsklubben min, mens livet vandrer forbi i forskjellige stadier av stress) blafrer og smeller det i baldakinen over meg, og det er en følelse av at det burde regne snart, men det lukter ikke regn, noe som er et bra tegn.
Det er enda ikke kommet så langt at paraply (eller, som de sier her i Japan, kasa) er påbudt tilbehør til hver en velkledd herremann (eller kvinne).

--- Digresjon følger ---
En gang i tiden, sånn på åtti-tallet må det vel ha vært, var det en fyr på NRK petre. Det var i petres yngre dager, mens de enda jaktet på profil og radiopersonaliteter. Denne fyren het Howard, og han hadde et uttrykk som har kommet til overflaten igjen etter at jeg flyttet hit til Japan. Kasa Plaza. Er ikke sikker på om han faktisk visste hva det betydde, kasa, men det hørtest kult ut, og var sikkert derfor en a grunnene til at han brukte dem som navn på sitt lille slott i eteren. Om man skal bruke kasa plaza om noe som holder på en paraply (det vi på godt norsk kaller en paraply-holder) brukes her i Japan 'kasa tatte' hvor tatte, selvsagt, er holder, og kasa er paraply.
--- Slutt digresjon ---

Ikke for å si at paraply ikke brukes her borte, langt derifra. I allefall halvparten av alle kvinner bruker paraply (eller parasoll) uansett vær. Er det sol - parasoll/paraply. Er det regn - paraply. Er det overskyet - et gløtt mot himmelen i engstelig søken etter en solstråle så de kan slå opp parasollen (eller paraplyen, om det skulle bli regn). Og mennene er litt som engelskmenn - alltid en paraply innen rekkevidde. Det er ikke sikkert de har en stor paraply (svart, med kurvet håndtak i mørkt tre eller bambus), men du kan banne på at salarymannen har en sammenslåbar paraply i vesken eller stresskofferten.
Det sies at tyfon-sesongen allerede har begynt i syd, og at det bare er et spørsmål om tid før regn og vind er det som fyller gatene her i Kyoto. Vinden har i allefall begynt å gjøre seg gjeldende, og selv om det er varmt og særs behagelig (dette skrives sittende på en Starbucks, hundre meter fra sportsklubben min, mens livet vandrer forbi i forskjellige stadier av stress) blafrer og smeller det i baldakinen over meg, og det er en følelse av at det burde regne snart, men det lukter ikke regn, noe som er et bra tegn.

Det er varmt. Vi har vakumpakket dyna, og bruker nå et pledd som i Norge knapt nok ville gått under betegnelsen (ville vel bli kalt et tjukt laken), og allikevel er det varmt. Døra ut til verden står på vidt gap i samtlige timer det er noen hjemme. Når vi kommer tilbake fra utsiden er det som å stige inn i en sauna, og eneste redning for kropp er å sette døra på vidt gap mens vi kikker ut, på utsikt etter et vindpust som kan sette lufta litt i bevegelse. Jo, vi kunne sikkert skaffet oss en vifte. Eller satt på air-conditioneren (varmeveksleren). Men så er det dette med miljøet da. Er det virkelig nødvendig å bruke strøm på slike ting? Er det ikke bedre å vandre rundt i t-skjorte og kortbukse i stedet?

Så for min del kunne det godt renget litt, om ikke annet for å friske opp lufta. Kyoto er som en bakerovn - det er en slette omgitt av fjell, hvor varmen virkelig kan bake og steke og kose seg. Og myggen. Eller, som den er kjent her, moskitoen, nærmer seg den tiden på året da den virkelig fråstser i menneskeblod. Vi har myggnett i døra, men det hender allikevel at det summer i rommet. Hvor de kommer fra er vanskelig å si. Kanskje kommer de fra ventilasjonssystemet som perforerer komplekset. Kanskje er det andre, skjulte innganger som ble designet av en mygg-arkitekt (i skjul, selvsagt) samtidig som bygningen ble satt opp, og i nattens mulm og mørke summet de rundt og lagde små åpninger spesielt for stealth attacks in the night. Eller, kanskje, de kommer i vannet, og har funnet steder der de kan klekke i ro og fred. Eller kanskje de bare er der, at de har funnet opp (eller kjent til) teleportasjon lenge før menneskeheten i det heletatt kunne forestille seg tanken å i det ene øyeblikket sitte fredelig i sin hule, gnagende på et bein, og i det andre øyeblikket sitte foran en dataskjerm, høyt over gaten i Tokyo, med øyeblikkelig kommunikasjon med hele verden - om ikke i kjøttet, så i allefall i bildet og lyden. Og hvem vet om ikke all moskitoen, med den enorme hjernekapasiteten de har (om alle individene gikk sammen om jobben) kunne de kanskje komme opp med en løsning som er til gode for hele arten? Som å komme seg inn i hus med myggnetting foran døren (som også er eneste inngang) for å nyte godt av varmt, sovende menneskeblod.

Det er dagen etter at det overstående ble skrevet, og i dag smalt det så det ristet i leiligheten. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å sitte ved elvens bredd og filosofer på tastene, men først måtte jeg vente på grønsakene fra Polan. Han var en time forsinket i dag, så da forsvant de timene. Så var jeg sulten, og måtte ha meg litt mat. Etter mye søken fant jeg noen blingser i fryseren, og med gulrøtter og ris i en sandwich ble nå det behovet stilt.
Og da jeg endelig hadde bestemt meg for å gå ut, mørknet det stygt utenfor. Med ett skramlet det i ruter, og verden der ute ble et sted for druknede katter, ikke gentlemen i sin beste alder.
Det varte ikke så lenge. Heldigvis. Det regnet så verden på andre siden av verandaen var mer som en våt vegg enn som utsikt over byen. En time etter var solen tilbake, varmen var påtrengende, og jeg bestemte meg for å komme meg ut før det var for sent. Jeg antar dette bare er begynnelsen på elendigheta, og at det blir riktig ille, som 'n Øystein Sunde sier, før det blir bra igjen, og høsten kommer seglende på oss.

Hvordan japanerne takler det hele? Med paraply og stoisk ro, antar jeg. De har vokst opp med det, og selv om været blir sprøere og sprøere for hvert år (2005 var visst det varmeste målte året ever), er det ikke annet å gjøre enn å krumme nakken og vinkle paraplyen mot vinden og streve seg videre. Det er en god ting at det er mange klare (som i blanke) PVC-paraplyer her borte.
Så, varmen og fuktigheten kommer. ingen vei utenom. Det er det samme hvert år (antar jeg). Selvsagt er dagens moderne samfunn, med dens moderne og komfortable innretninger betraktelig mer overlevbare enn for bare 40-50 år siden. Personlig, for hver enkelt, er dagen i dag en luksus.
Hva jeg snakke rom? Air-condition. Klimaannlegg. Flytting av varme fra ett sted til et annet. Flytting av varmen fra innsiden av huset til utsiden.
Det man kan spørre seg er; blir ikke utsiden enda varmere om vi flytter all varmen fra innsiden (mannesker produserer også varme, tross alt, ikke bare elekrisk utstyr) og ut?
Hva med elektrisisteten til å drive alle disse maskinene som flytter varme fra A til B? Hvor kommer strømmen fra? Hvor mye varmer det opp, strømproduksjonen? Og om den ikke varmer opp direkte, hva med å isolere? De fleste strømkilder (untatt er vannkraft og til en viss grad atomkraft) spytter ut CO2 i bytte mot kilowatt. Og siden CO2 er en drivhusgass, hvor mye vil lokket vi legger over Tellus holde varmen innesperret? Hva skjer om det blir så varmt at polene begynner å smelte?
Vel. For det første må vi se oss etter en ny flyplass. Kansai International vil ikke lenger eksistere (som annet enn en dyr havn for ubåter).
Hytta i Son vil med ett ikke være et heldig glimt i en forblåst dag unna sjøen, men ha vannet skvalpende oppunder verandaen.
Myggen vil ikke bare være til irritasjon i sommermånedene - de små djevlene vil summe rundt øra året rundt, glade for at vi har hjulpet dem fram (med vår egen ignoranse) i kampen mot andre arter. Livet er en krig, og vi velger selv hvem vi vil skal vinne.
Al Gore (han som pleide å være USAs neste president) har laget en film om klimaendringene: An inconvenient truth. Venter på at den skal komme på kino her i Japan, men om det går like fort som det pleier, har allerede isen på polene smeltet før det skjer.

Hva alt dette har med tyfon og regntid å gjøre? Kanskje ingenting. Kanskje masse. Kanskje dagens Japanske vær er framtidens norske vær? Norge har (stort sett) vært en fredelig flekk når det gjelder virkelig ekstremvær. Hva om det med ett forandrer seg? Det går gale veien i USA. Været og naturen her i øst blir mer ekstremt. Det er flere jordskjelv. Vinterne er kraftigere enn de har vært på mange, mange år. Hva om det er en sammenheng mellom været og de tektoniske platenes forflytning? Om en skal telle antall jordskjelv de seneste årene kan en i allefall begynne å lure.

Hva om planeten Tellus er levende, og den (endelig) har oppdaget at den har lus. Hva gjør bikkjer (eller katter, eller andre dyr) når de har utøy i pelsen? De klør seg. De rister på seg. De prøver å bli kvitt utysket.
Ooops. Noen andre enn meg som ser en sammenheng?
Utysket er visst oss. Planetens liv er langt, og det er ikke sikkert den har merket oss før nå. Men hva om den virkelig ønsker å bli kvitt oss? Jeg har sagt det før; mennesket kan forsvinne fra jordens økosystem uten noen form for forstyrrelse i balansen. Vi er vel den mest unyttige arten på planeten. Og om Tellus virkelig ønsker å bli kvitt oss skal det ikke så mange runder med risting før vi er tilbake til steinalderen, og det er kanskje der vår plass engentlig er i økosystemet? Vi er en art som har steget langt over det vi var designet til, og er i ferd med å bli kastet ut og ned fordi vi ikke kjente vår besøkelsestid.
Vi er en art som tror vi har en verdi. En gang i tiden, kanskje, da vi var en del av puslespillet som er kalt økosystemet. Nå er vi bare overflødige brikker som er i ferd med å få hele bildet til å rakne i sømmene.
Men, det er enda ikke for sent. Jeg har fortsatt tro på at det ikke er for sent. Det er som utyske i pelsen. Det er ikke før de blir for mange, eller for plagsomme at bikkja gidder å gjøre noe med den. Idet lusa slutter å suge blod, slutter også hunden å klø seg og bjørnen å skrape seg opp mot trestammen.
Vil Tellus slutte å kaste på seg og bevege på seg om vi slutter å suge blod uten å gi noe tilbake? Dersom Tellus er, som man kan anta, et levende vesen, neppe. Ikke mer enn det en hund gjør. Vil den slutte å prøve å bli kvitt oss? Hvis vi er heldige, ja. Vi er ikke enang nok mennesker til å fylle Mjøsa om vi står skulder til skulder i vårt mest primitive. Om alt det som gjør oss til "siviliserte" og "moderne" mennesker skulle forsvinne, ville store deler av befolkningen dø ut, og kun et fåtall vil overleve og fortelle historien om menneskenes uendelige dumskap og endeløse ignoranse.

Om regntiden har begynt?
Jepp. Det høljer ned utenfor. Så nå er det bare å ta med seg paraplyen og søke dekning under tak fram til slutten av juli. Det ser ut til at det kan bli en våt fornøyelse.

Til neste gang...
|
Hvem sa at miso ikke er kunst?
Miso er vel en av de mest japanske av alle japanske retter, og har en smak utlendinger flest vil finne noe underlig. I og for seg er ikke miso en rett, men en ingrediens som låner navnet sitt (og smaken sin) til en hel rekke med retter.
Det nærmeste vi kommer i Norge er vel brunosten, som i utgangspunktet er den norskeste av alle norske retter, og som, om ikke er like allmen som miso'en, i allefall er en av rettene alle nordmenn lengter etter (eller, i det minste, stønner i nytelse over, og "hadde aldri trodd at brunost hadde smakt så godt"-eksklamerer) når de endelig er tilbake i gamlelandet og har en blings av nybakt, dampende grovbrød og brunost i neven.
Miso er vel en av de mest japanske av alle japanske retter, og har en smak utlendinger flest vil finne noe underlig. I og for seg er ikke miso en rett, men en ingrediens som låner navnet sitt (og smaken sin) til en hel rekke med retter.
Det nærmeste vi kommer i Norge er vel brunosten, som i utgangspunktet er den norskeste av alle norske retter, og som, om ikke er like allmen som miso'en, i allefall er en av rettene alle nordmenn lengter etter (eller, i det minste, stønner i nytelse over, og "hadde aldri trodd at brunost hadde smakt så godt"-eksklamerer) når de endelig er tilbake i gamlelandet og har en blings av nybakt, dampende grovbrød og brunost i neven. Hadde sjøl den opplevelsen, når jeg endelig tok hull på en kilo med brunost jeg brakte fra gamlelandet (og som jeg faktisk ikke hadde savnet før jeg faktisk la en høggd bit med ost på det groveste brødet jeg kunne finne. Desverre er ostehøvel heller vanskelig å oppdrive her i øst, så det ble til at jeg brukte en potetskreller. Det ble nå spisanes allikevel. Men, må si det, det smakte ikke riktig så godt på japansk grovbrød (som er en vits) som på 99% kli og fullkorn, men det ga en følelse av nasjonal tilhørighet på tvers av landegrensene.

Tilbake til miso'en. Hva er miso? Vel, miso er gjæret soyabønner eller ris, soyabønner og bygg. Den lages ved at soyabønner (eller ris, soyabønner og bygg), salt og kôji legges til gjæring i store tønner av cedertre. Det ligger her, under presset fra en haug med steiner, i alt fra ett til Ifølge programet kunne en av disse tønnene gi miso til en familie på fire i 230 år. Det sier noe om størrelsen p tønnene. Nå skal det sies at mengden med misopasta som brukes ikke måles i mer enn 2-3 siffer på mililiter-skalaen. Vi fikk en 5-kilos dunk av svigermor da vi flyttet til Kyoto 1. februar, og vi har fortsatt litt igjen. Ikke mye, men nok for en knapp uke. Vi spiser (drikker) miso to ganger for dagen, vanligivs. Frokost og middag, som en del av måltidet. Helsegevinsten er, som all japansk mat (iallefall ifølge japanerne), stor.

Så jeg antar jeg får leve lenge og nyte min helse til alderdommen tar meg.

Men det jeg i utgangspunktet ville skrive om var - hvor mange programmer på fjernsynet (NRK i hovedsak) har det vært om bruk, lagring og historien til brunosten? I beste sendetid? Med eksperter og kjendispanel? I beste infotainment-stil? Jeg tror selv blind møbelsnekker med båndsag kan telle antallet programmer på ikke-eksisterende fingre.

Så, only in Japan. Og de var så seriøse. Med en miso-ekspert-sporhund som snek seg inn i kjøleskapene til folk for å se hvordan det ikke skulle lagres. Hvor det var tekniske forklaringer, med fancye fremmedord og forkortelser (de er ville på slikt er borte.) Hvor det ble forklart hvordan du kan “redde” miso som er lagret feil og som har mistet noe av smaken. Shino ble svar skyldig da jeg spurte hvordan hun oppbevarte misoen - så det vil kanskje blir mer smakffull miso hos oss i fremtiden, også. Hvor det var grafikk, med “slemme” og “snille” figurer. Hvor det var smaking og slurping og spising (hvor er det ikke det i japansk tv?). Og det hele var hysterisk. Jeg knakk sammen fullstendig. Har ikke ledd så godt på lenge. Men det bekreftet bare at mat er et seriøst tema i Japan. Alt roterer, på en eller annen måre, rundt mat og drikke.


For å gjøre en kort historie enda kortere - lagring av miso koker ned til oksydering. Selvsagt. Jo mer luft som kommer til, jo mer av smaken vil forsvinne. Den kan bringes tilbake igjen, til en viss grad, ved å kjøre den i mikroen (nesten som småkaker), men om alle godsakene fortsatt er tilstede etter en slik behandlng vites ikke.

Så, for denne gang, over og ut.
|
Katter og bikkjer kan ikke engang begynne å beskrive det
Mai, du skjønne, du milde.
Ha! Jeg skal gi det skjønn og mild. Det begynte bra. Ingen tvil. Sol, varmt. Behagelig. Bortsett fra turistene selvsagt. Enten de nå var bleke i huden (etter en lang vinter gjemt dypt under snøens lune varme) eller av den mer gyldne sorten født og oppvokst på denne øya. Felles for dem alle er at de svetter rundt, tungt lastet med plast, metall og glass...
Mai, du skjønne, du milde.
Ha! Jeg skal gi det skjønn og mild. Det begynte bra. Ingen tvil. Sol, varmt. Behagelig. Bortsett fra turistene selvsagt. Enten de nå var bleke i huden (etter en lang vinter gjemt dypt under snøens lune varme) eller av den mer gyldne sorten født og oppvokst på denne øya. Felles for dem alle er at de svetter rundt, tungt lastet med plast, metall og glass de til stadighet løfter opp i øyehøyde for å forevige verdenen de lever i. Selvsagt, de innfødte løfter vel så ofte opp mobilen for å ta bilder (høyt og tydelig oftere enn stille og fredelig) som de kan sende til venner og bekjente.
En ting som slår meg stadig vekk er hvor langt frampå den eldre garde er når det gjelder kamerautstyr. Feite linser og tunge kameraer. Den eldre garde her borte er heller krumbøyd, og det kan ha noe med tyngden på kamerautstyret å gjøre. Eller? Under Aoi-festivalen (15. mai) stod jeg for å filme prosessjonen på rundt 500 mennesker. Tok noen timer, men det er en helt annen historie. Jeg var omgitt av mennesker (hvor er du ikke det i Kyoto?) med en ratio på vel 9:1 med øyboere vs. utlendinger. Rundt meg var det linser på lengde med underarmen min, festet til siste modell Canon eller Nikon digital SLR (en og annen Minolta og Pentax slang rundt der også, men disse var klart i mindretall) som igjen var klistret til små, gråhårede (eller i det minste gråsprengte) menn og kvinner, de fleste merket etter et langt liv i arbeid som nå, i sin alderdoms blomst, siktet inn og skjøt med den største fornøyelse. Det surret og det klikket. Det suste og det knurret. Monopod’er så langt øyet kunne se, millioner på millioner av Yen langs grusvegen fra her og opp til palasset. Herlig!

Men det var den 15. mai. Hva er utenfor vinduet nå? Hmmm. Akkurat nå er det, tro det eller ei, sol! Hva pokker. Noe må være galt. De sa da vitterlig 80% regn på formiddagen? På den andre side, skyene som seiler forbi er mørke, dystre og regntunge. Vinden rister i trærne, det klaprer i døra ut til verandaen og luften lukter regn.
Noe er galt i keiserens land om en skal ta statistikken i betraktning. Tyfonen pleier ikke å begynne før i slutten av mai/begnnelsen av juni. Men nå er det midt i mai (+/- en uke) og vi er omgitt av fukt og uvær. Hvor skal dette ende?
Gårsdagen var en virgelig fuktig affære. Det var ikke så værst da jeg dro på trening. Lett tapping på paraplyen, ellers vindstille og varmt. To timer senere, på vei hjem, var det opphold da jeg kom ut av treningsstudioet. Men, hvor lenge osv... før jeg kjente en dråpe mot pannen. Og, ganske riktig. Opp med paraplyen, ladies og gentlemen, here it comes! Kyoto var med ett blitt et riktig kasa plaza (hvor かさ (kasa) betyr paraply på japansk. Så nå lærte du noe i dag ogsåWinking. Ikke hadde mine føtter brakt meg mer enn et par hundre meter nærmere heimen før himmelens sluser åpnet seg. O, hildrande du kor det høljet ned. Hele verdens samlede speed-metall trommisser hadde bestemt seg for en jam-session på paraplyen min. Vann kom både ovenfra og ned og nedenfra og opp. Den kom fra øst, den kom fra vest. Og om den kom fra syd var jeg forskånet fra den (gata går i øst-vestlig retning) men det slang en og annen dråpe fra nord også. Stakkarer uten paraply var mer som våte kjøtere enn mennesker - ville i øynene og stivt blikk. Paraplyene blomstret som hestehov i april, og bakkens ujevnheter ble vist fram for verden. Det surklet og det plasket. Det svusjet i biler, det whooshet i busser. En riktig trivelig tur.
Natten var ikke stort bedre, med en morgen så regntung og grå at det var et under at taket fortsatt var helt.

Men morgendagen, dere. Sol, sol og atter sol. Nevnte jeg sol? Ah, kom søndag i mai du skjønne, varme folksomme. Fram med kameraet igjen, ut på tur, en severdighet venter.

Til nese gang.
|
Og gatene er laget av gull og grønne skoger
Følgende scenario på en fredag morgen: Gardinene er trukket for, og skaper et behagelig mørke. Dagen er en summing gjennom det eneste som skiller deg fra de små blodsugerene utenfor. Søvntung opplevelse av virkeligheten gjør det vanskelig å si om det regner eller er opphold. Varmen i natt var ikke like ille som forrige natt og natten før det igjen. Dette er bare en forsmak på det vi har i vente senere på sommeren...
Følgende scenario på en fredag morgen: Gardinene er trukket for, og skaper et behagelig mørke. Dagen er en summing gjennom det eneste som skiller deg fra de små blodsugerene utenfor. Søvntung opplevelse av virkeligheten gjør det vanskelig å si om det regner eller er opphold. Varmen i natt var ikke like ille som forrige natt og natten før det igjen. Dette er bare en forsmak på det vi har i vente senere på sommeren.

Den bedre halvdel er allerede oppe (for å få med seg dagens episode av morgenserien på NHK) og jeg ligger og nyter søvnens etterspill på baksiden av øyelokkene. Mon hva dagen i dag vil bringe?
Med ett ropes det utenfor. Aiiiooooooooo, aiiiiiooooooooooo. Taktfast. Så en stemme til, mørkere og mer erfaren kan det høres ut som.

Jeg spretter ut av senga, søvndrukken og trangøyd. Hva pokker er det som skjer? Snubler i halvmørket på vei til stua, hvor Shino er i ferd med å lage frokost. Hun ser på meg, og trekker på skuldrene når jeg spør.
Jeg tenker som så at som en alien har jeg en viss rett til å være nysgjerrig, så jeg trekker på meg en t-skjorte og en bukse og trekker gardinene fra. Lyset hugger i øynene og jeg skyver skyvedøren til side før jeg stiger ut i den virkelige verden i halvblinde.
Det ropes jevnt og trutt, og jeg lener meg over rekkverket og ser ned.
Under meg en gående stråhatt av den tradisjonelle, koniske typen (den typen som skriker japaner lang vei) med et par skuldre i blått til. Sandalkledde føtter kommer og går, og noe som ser ut som svart klede i hendene på det som bare kan være en munk.
Og ganske riktig. En dør åpnes, og en eldre dame kommer ut, bukkende. Munken stopper opp, og bukker dypt mens han holder fram kledet. Hva hun legger i ser jeg ikke, men antar det er mynter. Det bukkes, det er nesten som et rituale, før han går videre. Stemme nr. to lyder fra lenger opp i gaten, men jeg kan ikke se ham. Er det en mystiker eller noe? Men nei, han kommer ut av en tarm av en sidegate jeg ikke engang visste det bodde noen i. Når jeg tenker etter trenger det forsåvidt ikke bo noen der for ham å ha et ærend der inne...
Det kommer en eldre herremann gående. Om han aner fred og ingen fare før trangen til å dele med seg sin rikdom er ikke godt og si, men han er raskt framme med mynt til den religiøse representanten.
Jeg må smile. Stemmene bærer godt i trange gater, og de to er snart på vei videre. Jeg skyver igjen myggskyddsdøra, og tasser inn på stua - det er frokotsttid.

Itadakimas og sayonara - til neste gang.
|
Skaperens fargepalett
Så sitter jeg ved elvens bredd og nyter roen som, selv om elven renner gjennom en millionby, naturlig oppstår i det øyeblikket vann i større mengder beveger på seg. Selv om elven er regulert og breddene er steinbekledde, avsatsene bygget opp til trappetrinn og undervanniske labyrinter kontrollerer vannmassenes villskap, er det som et pust å sitte ned og bare la elven sive forbi. Hegrer vandrer langs bredden på små øyer, hodet nedover, øynene stivt festet mot vannet i jakt på neste måltid. Ender av både kjente og ukjente raser dupper i overflaten før de stikker hodet i vannet, gompen i været og dukker ned til sitt andre element. Småfuglene kvitrer, kjekler og kjekker seg både i trærne og i luften. Over meg svever våker at et eller annet slag, brune rovfugler med nebb skapt for å rive og slite i kjøtt. De er kanskje et dusin, kanskje halvannet. Noen slår seg ned på øyene for å spise, andre skyter mot bakken for å snappe til seg en matbit.

Så sitter jeg ved elvens bredd og nyter roen som, selv om elven renner gjennom en millionby, naturlig oppstår i det øyeblikket vann i større mengder beveger på seg. Selv om elven er regulert og breddene er steinbekledde, avsatsene bygget opp til trappetrinn og undervanniske labyrinter kontrollerer vannmassenes villskap, er det som et pust å sitte ned og bare la elven sive forbi. Hegrer vandrer langs bredden på små øyer, hodet nedover, øynene stivt festet mot vannet i jakt på neste måltid. Ender av både kjente og ukjente raser dupper i overflaten før de stikker hodet i vannet, gompen i været og dukker ned til sitt andre element. Småfuglene kvitrer, kjekler og kjekker seg både i trærne og i luften. Over meg svever våker at et eller annet slag, brune rovfugler med nebb skapt for å rive og slite i kjøtt. De er kanskje et dusin, kanskje halvannet. Noen slår seg ned på øyene for å spise, andre skyter mot bakken for å snappe til seg en matbit.
Langs bulevardene som flanker bredden er det plantet både trær og blomster, og her har skaperen plukket fram samtlige spann med grønnfarger. En fantastisk variasjon, fra nesten selvlysende lysegrønt til så mørkt at den nesten kan bli tatt for svart. Han har tatt med seg et par spann med gult også, og klattet litt her og litt der til det totale resultatet er en balsamliknende hinne som siver dypt inn i sjelen og legger seg som honning. Over alt dette er en blå himmel, lett lysnet med en patina av hvitt, og en kan undre seg over om livet kan bli stort bedre.
Med ett hører jeg en hysterisk kvinnestemme og en mannestemme som, selv om jeg ikke aner hva han sier, banner og forbanner de brune fuglene. Jeg ser mot dem, og kvinnen (eller skal jeg si jenta) står og skriker, mens mannen/gutten holder på maten han var i ferd med å sette til livs. Ser ut som et kyllinglår eller noe i den duren. Over ham skyter flere av rovfuglene, og jeg kan ikke annet enn le. Her har de (sansynligvis) kastet mat til fuglene mens de selv spiste. Men mye vil ha mer, og disse fuglene er like skvetne som en bydue på Karl Johan. De fant vel så ut, etter en diskusjon seg imellom, at menneskene var for gjerrige med maten, og at maten var lett tilgjengelig. Det var bare å dukke ned å hente den. Og det var sikkert det de gjorde. Men om man aner fred og ingen fare, sitter og nyter sin mat i sammen med sin kjære, kan det kanskje virke noe traumatiserende når en villfugl kommer skytende og prøver å stjele maten ut av hånden din. Tross alt, duer er søte og harmløse, våker er konstruert for villmarken. Og jeg har en mistanke om at de fleste unge mennesker i Kyoto (med fare for å generalisere) har liten erfaring med den virkelige verden, hvor dyr er dyr og mennesker intrengere.
Jeg trekker pusten dypt, kjenner etter om det er noen bylukt her eller om også den har blitt vasket vekk av vannet som siver forbi. Et hint av blomster, kanskje en anelse av varme, ellers ingenting man kan sette navn på. Eksos er det ikke, ei heller lukt av oppvarmet, råtnende elvebredd. Det lukter, i mangel av bedre ord, sommer som kommer, og vår som går. Vinteren er om hjørnet et eller annet sted, men til den tid skal våren nytes.
Ha en fin dag!

|
Golden Week
Eller så sier de i allefall. En uke med ferie - og det virker som om halve Japan har forlatt landet (eller i det minste byene).
Vi hadde en liten forsmak på dette da vi dro til Osaka i dag. Klokka var vel rundt halv ett da vi ankom Umeda stasjon (etter 45 minutter på Hankyu-line sitt ekspresstog), og det var så godt som folketomt da vi vandret i shoppingsenteret på jakt etter noe å spise. En helt annen historie er selvsagt når vi endelig snudde nesa hjemover i halv sekstiden. Tjåka fullt overalt...
Eller så sier de i allefall. En uke med ferie - og det virker som om halve Japan har forlatt landet (eller i det minste byene).
Vi hadde en liten forsmak på dette da vi dro til Osaka i dag. Klokka var vel rundt halv ett da vi ankom Umeda stasjon (etter 45 minutter på Hankyu-line sitt ekspresstog), og det var så godt som folketomt da vi vandret i shoppingsenteret på jakt etter noe å spise. En helt annen historie er selvsagt når vi endelig snudde nesa hjemover i halv sekstiden. Tjåka fullt overalt. Vi bestemte oss for en kaffe på Starbucks, og det var (selvsagt) ikke en plass å oppdrive, så vi rusla mot stasjonen mens vi nøt drikken. Utenfor bygningen var det så pakka med folk at saridner har større plass til å spille fotball enn det vi hadde til å løfte armene. En eller annen ape-hjerne av en døgnflue var omringet av hysteriske, mobil-fotograferende jentunger (et sted mellem 17 og 25, kanskje?) og det var k l i n u m u l i g å k o m m e f r a m. Pokkers idioter. Det var rett før jeg ga ham et barberblad og ba ham gå ut på motorveien og leke litt i fronten på en trailer på vei mot en av Japans mange atomkraftverk.
Vi dro til Osaka av to grunner - men den viktigste var at jeg trengte å besøke “tempelet” i stål og glass. Tempelet ligger i Shinsaibashi, og har et hvitt eple på siden. Jeg snakker selvsagt om Apple Store i Osaka. Vi trengte et par video-overganger så vi kan koble en ekstra skjerm til iMac’en. En 24“ fra Dell er bestillt, men vi får se hvor lang tid det tar...
Den andre grunnen til at vi dro til Osaka var Yodobashi Camera - jeg trengte mer HDV-tape. Og de er billigst der (såvidt jeg har funnet i allefall). Og jeg ønsket å klå litt på et Canon XH1 (til røfflig 50 store lapper). Det ble ikke så mye klåing - butikkpersonalet var heller stive i blikket da jeg løftet det opp. Det var sikret med et av de tjukkeste kjettingene jeg har sett festet til et kamera. Kjettingen egnet seg til å låse motorsykkelen med. Men et lekkert kamera er det - og når jeg vinner i Lotto spørs det ikke om et sånt havnet i heimen. På den andre side - det har helt sikkert kommet noe nytt og spennende på kamerafronten når det skjer.
Skal bli spennende å se hvor mange som kommer til Kyoto i kommende uke. Antar jeg ikke blir aleine i gatene med video-kameraet mitt...
|
Japan
Finally in Japan, 24 hours (minus 9) since we left home. The weather is crap, but better than Norway. The eyes are like lead due to the time difference and the fact that we spent most of the last few days preparing for the trip.


The flight.

Boring. As usual. One good film on the Helsinki-Osaka flight: NANA. About love, trust, distrust and hope. And some cheating for good measure. Also music and the dream of breaking trough as musicians in one of the big cities, Tokyo. The story is about Nana and NANA, both 20, both moving to Tokyo because of love. One becaus she is aware of it, the other Without knowin the exact reason other than she wants to be a star. They meet on the train, and becomes friends of sorts. They wants the same apartement, and decides to share, and they develops a deep friendship changing both girls. Check it out! Stars? I don’t do stinkin’ stars. But if I did it vould get well above average.


The train

Ok. Hot in Osaka. (If you call 5°C hot. Bit it was sun and quite still).

The train from Kyoto to Shino’s parents was a long one. We were hungry and tired, the train was full, and the food of seemingly (and I know from experience they really are) delicious lunch-boxes. And Asahi Dry, my favourite lager.


The homecoming.

Always great food and good company. Alas, with a head swimming, not from beer but from lack of sleep becomes a bit tiresome to enjoy it to the full. Tomorrow will be better.


Till then, take care!
|
Januar 2006
And then it is 2006 and the world still stands. Or, shall we say, hang.

Thinking about it, whatever us puny humans decide to do (well, exept for blowing the whole planet to pieces) nothing is going to change the rest of the universe. For us the Earth might be big, almost endless, but seen from a distance, it is barely a speck on the great dome of the universe.
And then it is 2006 and the world still stands. Or, shall we say, hang.

Thinking about it, whatever us puny humans decide to do (well, exept for blowing the whole planet to pieces) nothing is going to change the rest of the universe. For us the Earth might be big, almost endless, but seen from a distance, it is barely a speck on the great dome of the universe.

The petty disputes humans have (opium, anyone?) is worth zip, nada, ingenting, zero when all is said and done. Thousand years from now this era will be called the dark ages, with americans (the spoiled kid of humanity playing with toys he is unworthy of both mentally and wisely) ru(i)ning the trust of mankind. We have a saying here in Norway (I guess it’s universal in its wisdom) “A thief thinks everyone steals”. After all, it takes an terrorist to know one, no?
|